Notice: Function _load_textdomain_just_in_time was called incorrectly. Translation loading for the all-in-one-seo-pack domain was triggered too early. This is usually an indicator for some code in the plugin or theme running too early. Translations should be loaded at the init action or later. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 6.7.0.) in /customers/e/0/2/cyy4d4tfz/webroots/r498525/wp-includes/functions.php on line 6114 Notice: Function _load_textdomain_just_in_time was called incorrectly. Translation loading for the updraftplus domain was triggered too early. This is usually an indicator for some code in the plugin or theme running too early. Translations should be loaded at the init action or later. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 6.7.0.) in /customers/e/0/2/cyy4d4tfz/webroots/r498525/wp-includes/functions.php on line 6114 Warning: Cannot modify header information - headers already sent by (output started at /customers/e/0/2/cyy4d4tfz/webroots/r498525/wp-includes/functions.php:6114) in /customers/e/0/2/cyy4d4tfz/webroots/r498525/wp-content/plugins/wp-force-ssl/wp-force-ssl.php on line 929 Warning: Cannot modify header information - headers already sent by (output started at /customers/e/0/2/cyy4d4tfz/webroots/r498525/wp-includes/functions.php:6114) in /customers/e/0/2/cyy4d4tfz/webroots/r498525/wp-content/plugins/wp-force-ssl/wp-force-ssl.php on line 942 Halvor Bruun - Kristne Arbeidere - Page 3
Author

Halvor Bruun - page 3

Halvor Bruun has 41 articles published.

STYRER VI MOT ET FORSKJELLS-NORGE?

i Artikler/Kronikker/Uttalelser av
Tor Berger Jørgensen

STYRER VI MOT ET FORSKJELLS-NORGE?
KIRKEN, ØKONOMIEN OG NESTEKJÆRLIGHETEN

Foredrag av biskop Tor B. Jørgensen ved åpning av Bispemøtet, 9. februar 2015
Krypten, Oslo domkirke

1. Statsministeren sa mye viktig om å gjøre noe for andre i nyttårstalen. «Vi kan alle gjøre en forskjell», sa hun. Eksemplene hun ga var mange og gode. Appellen tydelig og klar. Hun har min fulle støtte.

2. Nå kan ordet «forskjell» brukes i flere kombinasjoner. Statsministeren talte om å GJØRE en forskjell.

Jeg lurte på om hun ville si noe om å SKAPE forskjeller. Det er DET diskusjonen har stått om etter regjeringens siste statsbudsjett. Hun sa intet om det. I en større europeisk – og global – kontekst er
utviklingen av forskjellssamfunnet iøynefallende og skremmende. Norge er foreløpig et unntak, rike som
vi er på oljepenger og mye sosialdemokratisk arvegods. Men nå gjøres det grep også her til lands som
mange frykter vil øke forskjellene. Skattepolitikken. Trygdeordningene. Konkurranseutsetting.
Privatisering. Arbeidsmiljøloven.

PIKETTY OG OECD
Økonomen Thomas Piketty var på Norgesbesøk (12.12.14) og fortalte at avstanden øker i verden,
mellom en liten gruppe som besitter mer og mer av kapital og rikdom og det store flertall som får en
stadig mindre og mindre del av kaka. «Vi må være klar over at den norske modellen, som nok er den
mest avanserte sosiale modellen vi har i Europa, er mer sårbar enn vi tror», sa Piketty i følge
Klassekampen.

OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) kom dessuten nylig med en rapport som
sier omtrent det samme. Men i tillegg understreker rapporten at økonomiske forskjeller faktisk hindrer
økonomisk vekst. «Kampen mot store og økende forskjeller er avgjørende for en sterk og bærekraftig
vekst», sa generalsekretær Angel Gurria da rapporten ble lagt fram i begynnelsen av desember (The
Guardian).

DEN NORSKE KIRKE
Den norske kirke har over tid vist et bredt samfunnsetisk engasjement. Mest oppmerksomhet har det kanskje vært om klimaspørsmålet og kampen mot internasjonal fattigdom. Den økonomiske og
samfunnsmessige utviklingen i vårt eget land derimot har kirka vel egentlig sagt mindre om. Selv om det
finnes mange uttalelser fra bl.a. KM, MKR og BM, utredninger og viktige teologiske bidrag som på
forskjellig måte berører dette feltet.

NYE TEGN
Men nå registrerer vi nye tegn. Den massive kirkelige kritikken av forslaget om søndagshandel, og det
nå tilbaketrukne forslaget om å forby tigging, samt presteforeningens deltakelse i den politiske streiken
mot endringer i arbeidsmiljøloven med den begrunnelse at disse endringene vil ramme de svakeste i
samfunnet. Dette innevarsler en ny type kritikk. Og er etter mitt skjønn uttrykk for en dypere uro over en
utvikling som ser ut til å styre mot et tydeligere forskjells-Norge.

KIRKA SOM POLITISK AKTØR
Å bevege seg inn i dette farvannet er forbundet med mange utfordringer for kirka. Ikke bare dreier det
seg om politikk, men det dreier seg om selve fundamentet. Det dreier seg om økonomisk vekst og makt,
og dermed om arbeidsplasser og utvikling. Fra «miljø-kampen», hvor undertegnede i sin tid ved en
tilfeldighet kom til å «fronte» et kirkelige engasjement for å utsette leteboring i fem år i Nord, inklusive
utenfor Vesterålen og Lofoten, vet jeg hvor ubehagelig det er å skulle forsvare et standpunkt som av
mange blir oppfattet som motstand mot vekst og velstand i området. De økonomiske vekstlovene synes
å sette miljøhensyn til side.

Vi skal komme litt tilbake til miljø- og klimaperspektivet noe senere. I denne omgang er fokus
forholdet til utviklingen av økte økonomiske og sosiale forskjeller ikke bare i verden, men nå også i
Norge! Har kirka noe å si? Bør kirka si det? Tør kirka si det?

EVANGELII GAUDIUM
Så kom Piketty og OECD-rapporten og la meg tilføye Wolfgang Streeks analyse av finanskrisa og dens følger (Buying Time). – Og da smilte plutselig biskopen av Roma mot meg i bokhylla: Evangelii Gaudium – Evangeliets glede, en «apostoliske formaning» (Apostolic Exhortation) fra 2013. Her formaner Frans mot en økonomi som ekskluderer og skaper ulikhet. Den dreper, skriver paven og viser til det 5. bud! «I dag underlegges alt lovene om konkurranse og den sterkeste rett, hvor de med makt lever på de uten makt». Konsekvensen av dette er at store grupper mennesker blir marginalisert og ekskludert: uten arbeid, uten framtidsutsikter og uten fluktmuligheter. Mennesker er omgjort til forbruksvarer som kastes etter bruk. Dette er ikke lenger bare utbytting og undertrykkelse, men noe helt nytt. Det er ekskludering. De ekskluderte er ikke lenger bare en del av samfunnets underklasse eller trengt ut i samfunnets ytterkant,de er ikke lengre en del av samfunnet. De er «outcasts» og «leftovers».

«Noen fortsetter å forsvare «trickle-down» (sildre) teorier som antar at økonomisk vekst, oppmuntret av et fritt marked, uunngåelig vil skape større rettferdighet og mer inkludering. Denne oppfatning, som ikke lar seg bekrefte av fakta, er uttrykk for en ubarmhjertig og naiv tillit til godheten hos dem som
besitter økonomisk makt og til den helligforklarte virkemåte i det rådende økonomiske systemet!» Og litt
senere: «Velstandeskulturen dreper oss». Det skriver paven! – Dette står ikke noe om i min
katekismeforklaring til det 5. bud!

WELBY & SENTAMU / ON ROCK OR SAND?
Og så hørte jeg erkebiskop Justin Welby i Canterbury si noe om skatt på BBC en natt! Og han
formante folk og finansverdenen om ta ansvar for å skape større likhet i England! Bakgrunnen for
intervjuet var utgivelsen av en ny bok: «On rock or sand? Firm foundations for Britain’s future». Mannen
bak denne artikkelsamlingen er erkebiskopkollegaen i York, John Sentamu. Boka er ment å være et kirkas bidrag inn i den kommende valgkampen i England.

Boklanseringen skjedde med brask og bram. Boka er tilegnet «hard-pressed families on poverty
wages». I innledningen knyttes det an til den legendariske forgjengeren deres, erkebiskop William
Temple (1881-1944). Han skal ha sagt om den første britiske velferdsloven «This is the first time anybody
has set out to embody the whole spirit of Christian ethic in an Act of Parliament»!

Welby advarer mot den sittende regjerings forsøk på å selge det han kaller «bedraget om at
økonomisk vekst er svaret på de sosiale problemene». Ulikhetene i samfunnet beskrives som ondskap
(evil) og det kalles en synd å vurdere mennesker ut fra deres økonomiske kapasitet. «Vi tror at ved å fikse
økonomien, vil vi automatisk ordne opp for menneskene. Dette er en løgn fordi det setter pengene og
ikke menneskene i sentrum i ‘God’s story'». (The Independent)

Det er viktig å få med seg at begge erkebiskopene har en ganske spesiell bakgrunn: Welby var en av

lederne i et av Englands større oljeselskap. Han kjenner derfor finansverdenen fra innsiden, selv om den
konservative Lord Hesseltine nå sier at han er «out of touch»! (Det sies at Welby gikk ned fra anslagvis
100.000 pund til 10.000 i året da han begynte å studere teologi!) Erkebiskopen av York var
høyesterettsdommer i Idi Amins Uganda og ble tvunget til å flykte på 70-tallet. Han vet mye om
fattigdom. Da han ble spurt om ikke hans budskap var utilslørt «leftwing» svarte han: «Det er nå den
rådende teologien der jeg kommer fra. ‘Fra enhver etter ens ressurser. Til enhver etter ens behov!»

I sine artikler i boka peker begge erkebiskopene på en dypere krise. Det er mennesket som må stå i
sentrum, og ikke pengene. Og da ikke enkeltmennesket og dets forbruk og nytelse, men mennesket
knyttet til et fellesskap som er opptatt av å trygge alle. Vi trenger en ny «samfunnsmessig generøsitet»
som Sentamu uttrykker det et sted. Problemet i dag er at denne visjonen om et slik
medmenneskelighetens fellesskap er i ferd med å forvitre. Det er denne visjonen som må gjenreises.

BIBELEN
Både pave Frans og de engelske erkebiskopene henter inspirasjon og retning fra Bibelens omtale av
fattigdom og rikdom, nestekjærlighet og rettferdig, penger og forvaltning. Bibelens budskap er også for
vår kirke en enestående kilde til refleksjon og verdivalg. Nå har Bibelselskapet/Verbum kommet med et
nytt verktøy til å kunne øse av denne rikholdige kilden og jeg benytter anledningen til å drive litt reklame
for Fattigdoms & rettferdighetsbibelen hvor det meste av det som angår de nevnte temaene er «gulet
ut».

FORVALTER
For egen del ønsker jeg å gjøre noen refleksjoner rundt et begrep mange i dag faktisk mener vi ikke
bør bruke, nemlig begrepet forvalter. Det er flere ord for dette i Det nye testamentet, men jeg liker
spesielt utgaven: oikonomos! (Lk 16,1) Forvalteren er en økonom som ikke eier sin rikdom. Han/hun
forvalter eiendom på en annens vegne. En forvalter er bundet av en avtale som angir formål og
bruksmåte. La oss kalle det en kontrakt.

KONTRAKT
Vi finner ikke igjen kontraktsbegrepet i NT, men jeg forestiller meg at den kontrakten vi her snakker om har noen bibelske kjennetegn. Den omfatter alle mennesker. Jesus setter ingen grenser for hvem som skal nyte godt av forvaltningen. Det er min neste, min nabo, mitt medmenneske uten noen reservasjoner. Nestekjærligheten er lokal og global. Her er Jesu eget handlingsmønster provoserende tydelig, enten det gjelder kvinner, barn, syke, urene, fattige eller fremmede.

Kontrakten er nettopp opptatt av de som står utenfor, de ekskluderte som pave Frans talte om. Det er
de som skal sees og reises opp. Det er plass til alle ved bordet i det store gjestebudet (Luk 14).

Kontrakten gir samtidig frihet. Forpakteren er ikke bundet av etablerte tradisjoner og forestillinger.
Jesus sier om sin samtids lovfortolkere at de siler bort myggen, men svelger kameler (Mt 23,24). Kriteriet er hele tiden det som tjener nesten, medmennesket.

Så advarer kontrakten mot misbruk. Og advarslene er mange og sterke. En kan ikke tjene to herrer.
Både Gud og Mammon. Det ropes ve-rop over de rike. «Dere har alt fått dere trøst!» (Luk 6,24) For en rik
å komme inn i Guds rike, er som for en kamel å komme gjennom nåløyet (Mt 19,24)!

Kontrakten er tidsbegrenset: Rikdom og velstand er noe sårbart og midlertidig. Det kommer en dag da penger ikke hjelper. Og til slutt kan du ikke ta noe med deg dit du skal. (Liknelsen om den rike mann,  Lk 12,13-21). Jesus benytter seg av sterke bilder for å illustrere sitt poeng. Den rike mann havner i dødsriket «der han var i pine», mens den fattige Lasarus sitter på Abrahams fang. (Lk 16.) f. Kontrakten
forutsetter at du blir stilt til ansvar: Vi husker den kjente domsscenen fra Mt 25: Her dreier det seg om
hvordan man har forholdt seg til de sultne, de tørste, de fremmede, de som mangler klær, de syke, de i
fengsel som var helt avhengige av andres omsorg. Den som har oversett de nødstilte, har oversett
Herren selv – og de skal dømmes for det!

Hele denne kontraktsforståelsen i alle sine forskjellige former har skapt et grunnleggende etos i vår
europeiske kulturkrets, i vårt hus, hvor medmenneskelighet og fellesskap, si gjerne solidaritet, på tross
av alt som også har gått galt, har vært en grunnpilar gjennom historien. Er det denne pilaren som nå er i
ferd med å bryte sammen? Tegnene er ubehagelige. Husets grunnstruktur ser ut til å falle sammen i
Hellas, i Spania, i Italia – og bildet erkebiskopparet gir oss fra England er alarmerende.

Da er det en stor oppgave for kirka å bringe disse verdiene tilbake i den offentlige debatten! Også her
til lands. I dette er vårt hus! Vårt oikoos.

KRISTEN OG HUMANISTISK ARV – FOR ALLE
Men hva da med et samfunn hvor folk ikke lenger forstår seg som forvaltere av vår «kristne og
humanistiske arv» fordi de ikke tror på noen Gud, eller ikke vil være forpliktet på annet en egen velvære –
eller, for den saks skyld, har en annen religiøs forankring som gir andre signaler? –
OIKOS . Begrepet oikos er et stort begrep. Det går på hele husholdet, på hele den bebodde verden. Når vi
snakker om den økumeniske bevegelse er det denne bruken av ordet som ligger til grunn. Med Jesu
grensesprengende fortelling om den barmhjertige samaritan (Luk 10) hvor en samaritan, en fremmed, en vantro, en uren, en ekskludert! blir gjort til ideal og forvalter av Guds godhet, ligger det en klar
påminnelse om at forvalterskapet er globalt og universelt. Det går an å betrakte FNs
menneskerettigheter som baser på en slik fellesmenneskelig «økonomi» eller husholdstenkning.

ØKOLOGI
Begrep oikoos har fått et nytt anvendelsesområde i den siste generasjonen: Økologi. Læren om «de
levende organismers forhold til naturmiljøet», som det heter i De Capronas etymologiske ordbok. Og her
ligger grunnlaget for kritikk av forvalterbegrepet, for også mennesket er en levende organisme og en del
av naturmiljøet. Vi står ikke over miljøet. Det dramatiske er at vi på en helt spesiell måte nå ved våre valg
påvirker selve naturmiljøet og dermed det organiske livet vi er en del av. I tillegg til de store
fordelingsufordringene i den tradisjonelle økonomien, utfordres vi av det vi kunne kalle den økologiske
økonomien!

Det er visjonen om et økologisk velferdssamfunn vi må videreutvikle. Vi står ved overgangen til en ny
tid som kan bli svært ubehagelig, for å si det mildt, om vi ikke tar de foretar de nødvendig
kunnskapsbaserte og verdimessige økonomiske valgene mens vi enda har tid.

BISKOP I 1815
Da er det spennende å se bakover. (Hvis tida tillater det). Og jeg vil 200 år tilbake. Sommeren 1815
reiste biskopen i Nordlandene og Finmarken, Mathias Bonsach Krogh (1754-1828) fra Alstahaug til
Christiania for å være med på det første ordentlige Storting. – Det hadde ikke møtt noen nord-norske
representanter da Eidsvollsmøte åpent 1 påskedag i 1814. Fristene ble altfor korte. Avstandene for
lange. Det hører med til denne historien at de siste valgmennene som skulle velge Eidsvollsmenn, først
ble utpekt i juni 1814!

Biskop Krogh var en samfunnsengasjert kirkemann. Han likte ikke forskjellene han så i bispedømmet
sitt. Mange var så utarmet og fattige at de døde av sult. Krogh vil ha endring. Han var visjonær.
Utredningen om et nytt, norsk universitet i 1811 viser det. Kunnskapen skulle være praktisk orientert
vitenskap. Målet var opplysning som kunne komme almuen til gode. Derfor burde universitetet ikke ligge i hovedstaden men for eksempel på Hamar, eller aller helst i Tønsberg! Storbyen og dens ødeleggende
innvirkning på menneskene og samfunnsånden hadde han opplevd på nært hold i København!

Biskop Krogh kastet seg med full energi inn i stortingsarbeidet. Han ble beskrevet som kunnskapsrik,
men med en litt støyende matrosaktig framferd. De tre månedene Stortinget var planlagt til, ble til ett år
– uten hjemreise! Da han til slutt kom hjem til Belsvåg gård. var det med dette korset på brystet gitt etter
et kongelig reskript av 4. mai 1815 av Karl Johan, «som et pant på regjeringens agtelse for religionen og
dens lærere»!

Allerede i 1807 hadde Krogh skrevet et stort hyrdebrev «Til Almuestanden i Nordlandene og
Finmarken om Skolevæsenet og vore nye Kirkesange». Han ønsket et religiøst og kulturelt
paradigmeskifte. Gudstroen skulle skape «oplysning» som kunne hjelpe folk til å endre sin livsskjebne,
ikke holdt dem nede i mørke og vankunne. Derfor måtte skolene bli bedre og praktisk orientert – og de
måtte begynne å synge nye og oppbyggelige salmer. Bort med mye av det gamle, dystre stoffet til Kingo!

Biskopen og Hans Nielsen Hauge var samtidige. Selv om de sto teologisk lang fra hverandre, var de
preget av samme visjonen om å skape en ny framtid også for folket i Nord-Norge. Hauge hadde lagt ut på
en lang og dristig nord-Norgesekspedisjon våren 1803, samme år som Krogh ble utnevnt til biskop. De
var begge opptatt av næringsliv og handel. Biskop Krogh var en av arktitektene bak den første
kjøpstaden i Nordlandene for å slippe unna bindingene til handelskompanien i Trondheim og Bergen.

Og den første kjøpstanden het….? .. Bodø og ble etablert 1816 ved vedtak i Stortinget.
BERGGRAV Så til den andre nord- norske biskopen, som riktignok utviklet sine tanker om staten etter å flyttet til

Oslo i 1937, nemlig Eivind Berggrav. Han var for øvrig den siste ihuga motstanderen av å dele det
langstrakte Hålogaland bispedømme.q Det var bare kirka som hold Nord-Norge sammen – personifisert i
bispeembetet! I det hele var kirka samfunnets moralske og kulturelle bærebjelke. Staten skulle bare
styre gjennom lovene og nødvendig administrasjon. Berggrav var derfor en sterk mostander av
etterkrigstidas sosialdemokratiske visjon om en velferdsstat der staten styrte det meste. Denne historien
er godt beskrevet av Aud V Tønnesen i hennes avhandling «…et trygt og godt hjem for alle»? Kirkelederes
kritikk av velferdsstaten etter 1945. (KIFO perspektiv 2000)

FRA VELFERDSSTATSKRITIKK TIL VELFERDSSTATSETIKK
Men det ble ganske raskt et tidsskifte som det er rart å forholde seg til for oss som kom til teologisk modning i sluttfasen av denne prosessen, da Berggrav-epoken var over. Tønnesen taler om en tydelig overgang fra velferdsstatskritikk til velferdsstatsetikk og peker på Tor Aukrust som en av hovedaktørene. Aukrusts fokus var mennesket i  kulturen, i samfunnet. Mennesket som en del av fellesskapet. Et fellesskap som inkluderer den sosiale og økonomiske virkeligheten slik den er utviklet i det moderne industrisamfunnet.

Jeg tilhører denne tradisjonen og mener at Aukrust traff en nerve som beveget Den norske kirke inn i
et konstruktivt-kritisk forhold til velferdsstaten og det avtaleregulerte fordelingssamfunnet som
sosialdemokratiet hadde skapt. Et aksiom i dette prosjektet var å forstå økonomien som et redskap som
skal styres av etiske verdier i et fellesskap som inkluderer alle samfunnsborgere utfra en grunntanke om
likeverd og med et fordelingsprinsipp av samfunnsgodene som tilstreber rettferdighet. Kall det gjerne
solidaritet.

THATCHER 1979-90
Nå står aldri livet stille, og planøkonomi og fordelingsstrategier viste seg å ha sine svakheter. Det ble
etterhvert et sterkt undertrykk med økonomiske krefter som hovedaktør. I europeisk sammenheng ble
Margareth Thatcher det store vendepunktet. Det går an å lese Welby og Sentamu som et oppgjør med
arven etter «jernkvinnen». Hun var på sin side svært lite begeistret for 1985 utgaven av «På fjell eller
sand?», kalt «Tro i storbyen». Denne rapporten påpekte den sosiale effekten av de endringene som
skjedde når markedet ble fritt, konkurransen det grunnleggende prinsippet, fulgt opp med salget av
statlig bedrifter, nedbryting av fagorganisasjonene og nedskjæring i sosiale velferdsordninger.

ØKOLOGISK ØKONOMI
Livet står ikke stille. Skaperverket er en levende organisme. Det økologiske perspektivet har for alvor
kommet inn i blikkfeltet. Vi kan ikke unngå det. Jorda varmes opp. Klimaet er i endring og de som
allerede rammes er de som lever i de meste sårbare og fattige områdene i veden. Det er store forskjeller
i det store oikos. Og dette vil etter all sannsynlighet bare tilta. Krisa kan bli overveldende. Et nytt tenkes
må vinne fram. Ny kunnskap må deles. Det er som vi er tilbake i den gamle opplysningstida hos biskop
Krogh, eller i etterkrigsåra hvor det var så vanskelig å forholde seg til den nye økonomiske realiteten for
kirkas ledere (kirkemenn som Tønnesen liker å kalle dem!)

For kunnskapen har vi, også om nye måter å tenke økonomi på. Ved Universitetet i Nordland har vi et
eget Senter for økologisk økonomi og etikk. Der forsøker de å dra økonomiske konsekvenser av et
samfunn som er tilpasset det organiske kretsløpet, som jo også menneskene er en del av. De vil bort fra
en lineær over til en sirkulær verdikjede hvor produksjon og forbruk ikke bare gir økonomisk avkastning
og masse søppel, men fornybart materiale til gjenbruk. En vil gjerne adopterer økosystemenes egen
funksjonsmåte. Det betyr blant annet å vektlegge samarbeid framfor konkurranse. Her knyttes både
økonomi og økologi, fordeling og forvaltning sammen. Og jeg er ikke i tvil: Det er i en slik retning
framtida må dreies.

De tunge fagøkonomiske miljøene, for ikke å snakke om politikerne, har vanskelig for å tenke seg en
slik omstilling. Men det spørs om ikke økologien vil seire over økonomien. På veg dit er det avgjørende at
vi ikke bygger inn elementer som skaper større forskjeller. Vi må fortsette å søke fellesskapsløsninger.
Ikke forskjellsløsninger. Økonomien står ikke over menneskene, slik både paven og erkebiskopene har
understreket. Og økonomien må spille på lag med økologien. Menneskene må forstå sin plass som
kretsløpsintegrerte «økonomer»/forvaltere.
37. Tilbake til statsministerens tale: Vi kan gjøre en stor forskjell og være med å skape en visjon om et
samfunn preget av rettferdighet og fellesskap og et samfunn hvor økonomien fungerer i trå med den
økologiske virkeligheten.

Men da skurrer det liksom litt:
– Når enkeltmenneskenes isolerte behov kommer i fokus – og butikkene skal holde åpent søndag som
hverdag.
– Når seriøse politiske aktører ønsker å forby de fattigste i blant oss å be om en slant til livets opphold.
– Når vi stadig sjokkeres over lederlønninger som truer seriøsiteten i fellesskapsprosjektet og utviklingen av en framforhandlet lønnspolitikk.

– Når forslag til skattelette gir så mye mer til de aller rikeste og blir til smuler for alminnelige lønnstakere.

– Når endringer i trygdeordningen for å sikre seg mot misbruk, rammer de svakeste.
Når arbeidsmiljøloven skal endres slik at presset i arbeidslivet vil bli sterkere
og når iskanten flyttes noen grader lenger mot nord, så det kan utvinnes enda mer olje og gass.

Velferdsstaten må vi ikke minst mens vi venter. Den må vi snakke fram. Og skatt må vi, som
erkebiskop Welby sier, tale om som et selvsagt bidrag til fellesskapet fordi skatteinntektene blant annet
er med på å gi de i ytterkanten av samfunnet en grunnleggende trygghet og verdighet – og samtidig en
dag stå meg bi når jeg måtte trenge det.

Kan kirken la være å tale? Er ikke tegnene så tydelige at tausheten roper mot oss? Er ikke Bibelens
økonomisyn så klart at vi ikke kan tie? Jeg ser med glede tilbake på biskop Kroghs visjon for almuen i
Nordlandene. Nå dreier det seg om en visjon for ikke bare vårt samfunn, men for hele vår sårbare
oikumene!

Fullt hus i Oslo domkirke

i Artikler av

I samarbeid med Oslo domkirke inviterte vi Oslos befolkning til 1. mai gudstjeneste. 270 osloborgere møtte opp til Gudstjenesten. Det ble en verdig og sterk markering av samhold, nestekjærlighet og solidaritet. Varaordfører i Oslo, Khamshajiny Gunaratnam (Ap) holdt appellen  og tidligere biskop og sentralstyremedlem i Kristne Arbeidere, Tor B. Jørgensen hilste oss.

Her er talene gjengitt i sin helhet.

Khamshajiny Gunaratnams appell

Kamerater.

Aller først: Gratulerer så mye med arbeidernes internasjonale solidaritetsdag!

Så vil jeg dele fra min innerste hjerterot: hvor stolt og ydmyk jeg er over å få tale i denne sal, i dette bygget – i Oslos varme domkirke. Og den varmen skal jeg komme tilbake til.

Dagen i dag handler om å feire det vanlige arbeidsfolk har vunnet opp igjennom årene. Feire at vi har skapt et samfunn der vi tar vare på hverandre. Der vi behandler hverandre med respekt og menneskeverd, slik vi ønsker de skal behandle oss. Et samfunn der jeg er min brors vokter.

Kampen for et varmere samfunn, der vi inkluderer alle, der vi har en lønn man kan leve av, tak over hodet, der vi er likeverdige og likestilte borgere – Dèt, det er en kamp som aldri er vunnet. Og det er bra.

Det er viktig at vi aldri sier oss fornøyde med det vi har oppnådd men stadig kjemper for å ta oss fremover, i fellesskap!

Så, dere: vi er privilegerte nok til å få vokse opp i et av de beste landene i verden. Norge er – faktisk – et av verdens beste land. Oslo er, den raskest voksende byen i Europa – og spør du meg: den beste byen i verden.

Vi har et demokratisk samfunn der alle har rett til å uttrykke seg fritt og velge å leve sine liv som de selv vil. Et samfunn som vi håper skal sikre lik behandling av alle individer uavhengig av etnisk eller økonomisk bakgrunn. Det er lett å ta vårt system for gitt. Å anta at dette er den naturlige tilstanden for menneskeheten. Men – slik er det dessverre ikke. Vi er blant unntakene.

Jeg har lyst til å fortelle en historie. En erfaring jeg lever med hver eneste dag. Den 22. juli 2011 var jeg, som jeg var hver sommer da jeg var yngre, på sommerleir på Utøya.

Fredag 22.juli. For et vær. Jeg kommer ikke til å ha på meg shorts, så jeg gidder heller ikke å barbere legga.

Timene går. Så tikker det inn på mobilen: Det har vært en eksplosjon i Oslo. Sikkert en gasslekkasje tenkte vi. Etter et par timer hørte vi det vi trodde var kinaputter. Da gikk vi ned for å si at dette ikke var morsomt akkurat nå. Da så jeg vennene mine komme løpende. Løpende med frykt i øya. Løpende for livet. Da skjønte jeg at dette ikke var kinaputter.

Jeg har lyst til å fortelle en historie. En erfaring jeg lever med hver eneste dag. Den 22. juli 2011 var jeg, som jeg var hver sommer da jeg var yngre, på sommerleir på Utøya.

Fredag 22.juli. For et vær. Jeg kommer ikke til å ha på meg shorts, så jeg gidder heller ikke å barbere legga.

Timene går. Så tikker det inn på mobilen: Det har vært en eksplosjon i Oslo. Sikkert en gasslekkasje tenkte vi. Etter et par timer hørte vi det vi trodde var kinaputter. Da gikk vi ned for å si at dette ikke var morsomt akkurat nå. Da så jeg vennene mine komme løpende. Løpende med frykt i øya. Løpende for livet. Da skjønte jeg at dette ikke var kinaputter.

Jeg løp. Løp så fort jeg kunne. Jeg kom meg ned til stranda. Inne på øya hørte vi skudd. Skuddene nærmet seg. Var det en person, eller flere? Skuddene nærmet seg. Men jeg har aldri svømt lenger enn 10 meter i strekk før. Skuddene nærmer seg: jeg må bestemme hvordan jeg vil dø: Drukne eller blir skutt? Har ingen erfaringer fra tidligere, men jeg velger å drukne.

I mange uker i strekk etter 22.juli satt jeg i denne salen. Noen ganger i flere timer. Andre ganger en halvtime mellom to oppdrag. Noen ganger lei meg. Såra. Andre ganger sint og utålmodig. Men alltid: med refleksjoner.

Jeg innså: Vi mennesker er sterkere enn vi tror. For: den 22.juli svømte jeg 400 meter før jeg ble reddet av en båt. Jeg overlevde den dagen.

Men: Flere av mine nærmeste venner døde. Følelsene av å løpe fra skudd, mens kroppene falt bak meg.  Det er en ting. Men å vite: noen av de kroppene: var mine venner. Venner jeg alltid vil savne. Gode, håpefulle, unge mennesker som hadde hele livet foran seg, mistet selve livet.

Hva har Arbeidernes internasjonale dag å gjøre med den verste terroren som har skjedd på norsk jord i moderne tid?

Etter denne dagen «samlet» Norge seg, sies det. Og jeg bruker anførselstegn. Fordi: Hva betyr det? Når Maria Mena synger «mitt lille land»? Hva betyr det, når Karpe rapper «Jeg er en påfugl». Hva betyr det når over 200 000 mennesker samles til rosetog?

Hva betyr det når Siv Jensen sier «Vi er alle AUFere i dag». Hva betyr det når hele verdenssamfunnet sender meg i facebook-innboksen: «We are with Norway today?» Hva betyr det når folk vil klemme, kysse og tilnærmet klappe på deg? Det er ikke sympati jeg trenger. Det er ikke sympati VI trenger. Når vi sier «Aldri mer 22/7» må det betyr noe. Den betegnelsen må ha innhold.

Hva betyr det når Siv Jensen sier «Vi er alle AUFere i dag». Hva betyr det når hele verdenssamfunnet sender meg i facebook-innboksen: «We are with Norway today?» Hva betyr det når folk vil klemme, kysse og tilnærmet klappe på deg? Det er ikke sympati jeg trenger. Det er ikke sympati VI trenger. Når vi sier «Aldri mer 22/7» må det betyr noe. Den betegnelsen må ha innhold.

Kjære dere, på arbeidernes internasjonale dag må vi få stadfeste: vi bor i verdens beste demokrati. Et demokrati som har sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk etter de harde 30-årene og de enda hardere krigsårene og frem til i dag.

Vet dere hva demokrati er? Et samfunn som styrer seg selv. Dagen i dag er en påminnelse om at det er vi som styrer samfunnet. Stemmeseddelen, ikke pengeseddelen. Stemmen, ikke eliten. Det store VI, ikke de som skiller mellom oss og dem.

Det er opp til oss å definere dette samfunnet. Som borgere i et demokrati er det vi som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet kan vi velge hva slags samfunn vi skal ha.

Det er opp til oss å definere dette samfunnet. Som borgere i et demokrati er det vi som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet kan vi velge hva slags samfunn vi skal ha.

Gjennom våre handlinger kan vi velge mellom frykt og håp. Deres handlinger kan velge mellom fiendtlighet og raushet. Du kan velge usikkerhet og tillit.

Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

Kjære dere,

Vi lar ikke våre hjerter blir grepet av frykt.

Vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt.

Nordahl Grieg har skrevet: at det er de beste som dør. Slik kan det føles for oss som står igjen. Men vi som står igjen, vi er ikke hvem som helst. Vi som står igjen er 22.juli generasjonen.

Noen tror det bare er de som overlevde Utøya 22/7. Andre tror det bare var alle AUFerne som fikk den omtalen. Nei. Det er alle oss.

Det er alle oss som ønsker å forandre noe. Det er alle oss som er her i dag i fellesskap og engasjerer oss. Det er alle oss som vet at det å ignorere det onde, er å utsette det vonde.

Det er alle oss som vet at likegyldighet har en dyr prislapp. Det er alle oss som vet at verden trenger det. Det er alle oss som VET at det nytter. Arbeidernes dag er en påminnelse om akkurat det.

Med frihet, likhet og brorskap som verdier og demokrati og frihet som redskap -kjemper vi for vi et fellesskap som flest mulig kan føle seg en fullverdig del av, uavhengig av deres økonomi, etnisitet, legning eller tro.

Dere. Vi er 22. juli generasjonen. Og det er VI som bygger landet igjen.

 

 


 Tor B. Jørgensens hilsningstale.

MEDITASJON 1 mai – OSLO DOMKIRKE  Amos 8,4-7; (Jak 2,1-9); Luk 14,12-14

Vi hørte nettopp fra en profets tale.  Profeten var Amos. Talen hans er fra 700-tallet før Kristus.

I vår bibelutgave er det satt en overskrift på dette skriftavsnittet: «Herrens dom over uærlig handel».

Det er alvor nå. «Herren har sverget», skriver Amos – og i litt modernisert språk fortsetter han: «Herren vil ikke glemme rikingene som fikser på regler og ordninger så de kan tjene mest mulig.» Rikingene som umyndiggjør og undertrykker andre.

Amos talte for snart 3000 år siden. Vi kan bruke de samme ordene i dag!

«Markedsmekanismene», som vi i dag lar styre verdensøkonomien til de rikes fordel, gjør gapet mellom de som har og de som ikke har stadig større. De med pengemakt styrer de som blir stadig mer maktesløse. Både nasjonalt og globalt.

For å knytte an til den profetiske språkbruken til Amos: «Gud vil ikke ha det slik!»

¤¤¤¤

Det er en tekst nummer to som hører til 1.mai-gudstjenesten. Vi har ikke lest den.

Her er det Jakob, mange mener det er broren til Jesus og en av lederne i den første kristne tida, som skriver: «Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk!»

Jakob hadde observert at de rike blir behandlet bedre enn andre. Samtidig vet han det er de rike som undertrykker fattigfolk.

Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For her gjelder en kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.» Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn. Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begreper. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». Samtidig vet vi at gullstandarden ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles.

Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For her gjelder en kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.» Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn. Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begreper. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». Samtidig vet vi at gullstandarden ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles.

Er ikke 1.mais historie en bekreftelse på dette? Den nye industrivirksomheten skapte et brutalt samfunn der arbeiderne ble utbyttet og manipuler. Kravet om 8-timers arbeidsag samlet arbeiderne i Chicago seg om i mai 1886. Det ble dramatisk. 3 arbeidere drept.

Dagen ble til en kampdag for rettigheter og verdier i tråd med «den etiske gullstandarden»: For rettferdighet og likeverd. For frihet og fred. Barn skulle ikke tvinges til arbeid. Kvinner skulle likestilles med menn…. Sak etter sak. Fram mot vårt velferdssamfunn.

Kirkens maktelite var ofte en tung mostander i denne kampen. Til tross for Amos! Til tross for Jakobs «kongelig lov»!

Og ikke minst til tross for alt det Jesus sa og gjorde.

Dagens evangelietekst er hentet fra Lukasevangeliet (Luk 14). Jesus var invitert til måltid hos et høytstående medlem i samfunnet. Der så han hvordan alle søkte mot en plass øverst ved bordet. Jesus anbefaler dem i stedet å sette seg nederst.

Det går an å lese dette rådet slik at Jesus ber oss se verden nedenfra. Se virkeligheten fra deres side som hører til «nederst ved bordet». Var det ikke det Jakob, Jesu bror, hadde skjønt? Det er «nedenfra» vi forstår «den kongelige loven». Det er et grunnaksiom både i kristen etikk og i arbeiderbevegelsens solidaritetstenkning.

Men Jesus har mer på lager når han, slik vi hørte, henvender seg til dagens vert. Det er noe galt med selve gjestelista. Verten hadde bare invitert venner og familie – det gode selskap. Skal en handle ut fra «den kongelige loven» skal en heller innby de utenfor. De som aldri blir invitert. De som ikke har kapasitet til å be igjen: «De fattige og uføre, lamme og blinde».

Da skjer festen i det rommet hvor Jesus befinner seg. Der fellesskapet reiser opp og frigjør, myndiggjør og integrerer de som er «utenfor».

Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor.

Jo tettere jeg er kommet inn i deres saker, jo verre blir det. Norge styrer ikke lenger etter «den kongelige lov». Styresmaktene vår har bevisst tatt ut referansene til denne loven.

For nå skal en ikke lenger kunne foreta «rimelighetsvurderinger», som det heter så fint i det tekniske og ufarliggjørende juridiske språket. Nå styres alt av det politikerne nesten stolt kaller «innvandringspolitiske hensyn»!

Her er det mye strenghet. Lite rettferdighet. Og ikke noen medmenneskelighet lenger.

Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor.

Det går noen få tusen «papirløse» mennesker rundt i gatene våre, noen har vært her i 15-20 år. De har ikke de nødvendige papirene til å få seg en bankkonto, ikke et bankkort, ikke en adresse, ikke elementær helseoppfølging. De får ikke arbeid. – De har ikke noe hjemland å reise til….. De eksisterer ikke – i følge norske myndigheter.

LO-kongressen har faktisk formulert vedtak om i alle fall å undersøke muligheten for å gi dem visse rettigheter. Blant annet retten til arbeid.

Men invitasjonskortene til vår «velferdsfest» er fortsatt ikke kommet. Mens vi lar dem forbli i skyggenes land. Mens politikerne tilsynelatende har glemt våre forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler – og «nestekjærlighetsloven», og «solidaritetsloven» som samfunnet vårt er bygget på.

Både i arbeiderbevegelsen og i kirka er det en lang historie for midt i det som kan oppleves som en mørk verden – å løfte blikket å se seg rundt. Se etter lyset. Se hva som er hellig. Hva som er edelt. Menneskets verd – hos dem nederst ved bordet – og de som er utenfor.

Både i arbeiderbevegelsen og i kirka er det en lang historie for midt i det som kan oppleves som en mørk verden – å løfte blikket å se seg rundt. Se etter lyset. Se hva som er hellig. Hva som er edelt. Menneskets verd – hos dem nederst ved bordet – og de som er utenfor.

Sangen har vært et viktig middel i denne kampen – både i arbeiderbevegelsen og i kirka. Poetene kan skape bilder. Sangene deres skape engasjement. Håp og tro.

Vi skal nå synge en ganske ny kampsang, skrevet av en av Den norske kirkes store, nålevende salmediktere, Svein Ellingsen: «Noen må våke i verdens natt»…. «Noen må bære en annens nød». «Noen må vise mildhet».

1. mai er en viktig dag – også her i kirka! For fortsatt må «noen kjempe for andres rett!» …….

¤¤¤¤¤

((Rettferdige Gud, du har kalt oss til å forvalte jorden og elske hverandre. / Vi ber deg: Gi oss vilje til å dele dine gaver rett. / La arbeidet vårt bli til velsignelse for alle mennesker, så vi sammen kan bygge et samfunn i rettferd, solidaritet og fred, / ved din Sønn Jesus Kristus vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet ogtil evighet. Amen))

 

Ønsker du å bli medlem i Kristne Arbeidere?

Medlemskap i Kristne Arbeidere koster 200  kroner i året. Magasinet Kristne Arbeidere er inkludert.

 

Velkommen til oss!

 

1.mai-gudstjeneste i Oslo Domkirke

i Artikler av

Velkommen til 1. mai-gudstjeneste i Oslo domkirke.

Tradisjon tro, og i solidaritetens tegn, inviterer Kristne Arbeidere til 1.mai-gudstjeneste i Oslo domkirke.

Program:
* Politisk appell ved varaordfører i Oslo, Khamshajiny Gunaratnam (Ap).
* Hilsen ved tidligere biskop og sentralstyremedlem i Kristne Arbeidere, Tor B. Jørgensen.
* Sang Christiania Damekor
* Elisabeth Thorsen, liturg
* Kåre Nordstoga, orgel

Tidspunkt: 15.00-16.00

Sted: Oslo Domkirke

Vel møtt – ta gjerne med en venn!

https://kirken.no/nb-NO/ fellesrad/kirkeneioslo/ menigheter/oslo-domkirken/ hva-skjer/ 2018-05-01-gudstjeneste/

Emissær, filmprodusent og sosialist – Hans Lindal

i Artikler av
Hans Lindal

Det var en ambisiøs målsetting de hadde satt seg, forsamlingen som en februarsøndag i 1939 gikk fra Folkets Hus i Oslo til gudstjeneste i Domkirken, om lag to kvartaler unna. På mange måter representerte den korte strekningen de gikk en lang og ambisiøs vei, og visjonen var at man skulle bygge en bro mellom kirken og arbeiderbevegelsen.

Dagen før hadde forsamlingen stiftet «Norges Kristne Arbeideres Forbund», en bevegelse som, med plattform i arbeiderbevegelsen, skulle forbundet arbeide for å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassen. Det stillferdige toget fra Folkets Hus til kirken skulle understreke at dette var mennesker med tilhørighet begge steder.

Hans  Lindal var Kristne Arbeideres første ansatte sekretær.  I 1938 ga han ut boka «Socialisme og kristendom – et saklig ord til den norske arbeiderklasse». Boka kom på «Kristne Arbeideres Forlag» – et forlag Lindal selv hadde startet. Boka hadde et dobbelt sikte: Å vinne arbeiderklassen for Kristus, og å skape en økt sosial bevissthet blant de kristne. Da det ble klart for ham at indremisjonsselskapet ikke ville ta opp et slikt arbeid, begynte han målbevisst å arbeide for opprettelsen av en ny organisasjon: Et forbund av kristne arbeidere. Høsten 1938 begynte han å gi ut et tidsskrift med det litt selsomme navnet «Kr-A-Ti». Det var en forkortelse for Kristne Arbeideres Tidsskrift. Hans Lindal laget også  Norges første amatørfilm for Kristne Arbeideres Forbund om Hans Nielsen Hauge.

Her kan du se Hans Lindal intervjues av Sverre Tinnå på NrK. Intervjuet ble gjort søndag 25. juli 1971.

Intervju I

Intervju II

 

Kilder: Nrk og Nils Petter Enstad

ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN – Hva er det som skjer i landet vårt?

i Artikler av
PASTOR FRANK HÅVIK, Nytt Liv Sunnhordland (en menighet i De Frie Evangeliske Forsamlinger)

Til justisminister Sylvi Listhaug
Kopi til statsminister Erna Solberg

EN APPELL FRA PASTOR FRANK HÅVIK, Nytt Liv Sunnhordland (en menighet i De Frie Evangeliske Forsamlinger) Gjengitt med tillatelse (red)

Det er mye som taler for at familien som i går morges ble hentet ut fra møtelokalet Betania på Fitjar med det første blir transportert ut av landet tilbake til Afghanistan.

Denne skaden må ikke skje. Og jeg vet ikke lenger hvem som kan forhindre denne ulykken. Jeg sender derfor en direkte henvendelse til deg, justisminister med kopi til landets statsminister. Kanskje har du/dere mulighet til å forhindre politiet i å foreta denne uttransporten med de alvorligste konsekvenser for denne lille familien, i alle fall før saken har vært prøvet i lagmannsretten. Vi mener at når to rettsinnstanser som skal forvalte de samme lover kommer til to motsatte konklsjoner, bør saken få en god behandling i lagmannsretten. Å sende dem ut i ventetiden er ikke bare livsfarlig for dem, men det ville være å forgripe dom i retten.

Menigheten Nytt Liv Sunnhordland er ikke i tvil om at de er ekte konvertitter så godt som noen. Mannen konverterte før første avslag i UDI, og kona et år senere. Vi registrerer at våre myndigheter mener at tidspunktet for deres konvertering bekrefter deres mangel på troverdighet og at disse opplysningene bare framkommer som en «klar utbygging av asylgrunnlaget». Dette er vi helt uenige i. Vi har over tid lært dem å kjenne som ekte troende i samsvar med de kriteriene vi legger til grunn for å være kristen i en menighet i vår tradisjon.

Da vi fryktet at de kunne blir fraktet ut av landet før saken hadde vært oppe til behandling i lagmannsretten, gikk vi til det uvanlige skritt å åpne vårt kirkehus for dem i den tro at politiet ville respektere «kirkefreden» i henhold til de retningslinjene justisministeren sendt ut for snart 20 år siden. Vi er glade for den støtten vi har fått, blant annet fra Bjørgvin biskop, Halvor Nordhaug, og Fitjars ordfører Wenche Tislevoll (H), i vår forståelse av at vårt kirkebygg Betania i denne sammenheng er å forstå som en kirkebyggning.

Men det hjelper så lite dersom familien blir sendt tilbake til Afghanistan med det aller første. Det er det saken nå gjelder.Vi vet at norske myndigheter mener det er uten fare for påståtte konvertitter å returnere til Afghanistan. De kan bare i tråd med Sharialoven frasi seg sin nye, påtatte religion og vende tilbake til islam. Det vil bli respektert i muslimske miljøer i landet. I praksis betyr dette, slik vi ser det, at norske myndigheter ber våre venner frasi seg sin tro på Jesus Kristus. For oss framstår dette som dramatisk og ikke i overensstemmelse med elementære prinsipper når det gjelder trosfrihet.

Jeg henvender meg i min fortvilelse til dere to i vår regjering som de eneste som har myndighet til å la politiet stanse uttransporteringen nå, og gi familien trygghet i landet til saken deres er ferdigbehandlet.  Denne henvendelsen er utformet i morgentimene på veg inn i en helg vi frykter skal bli en utsendelseshelg. Vi vil be alle menigheter og forsamlinger tenne et lys og be en bønn for denne familien denne helga.

I fortvilelse og håp,

Frank Håvik

Fitjar, 24.2.2018

Årsmøte 13. mars kl 18.00 – Velkommen!

i Artikler av

Velkommen til årsmøte i Kristne Arbeidere Oslo og Akershus.

Tidspunkt: 13.mars 2018 kl: 18:00
Sted: Arbeiderpartiet, Gerhardsenrommet 5.etg.
Youngstorget 2A

Dagsorden:
1 Godkjenning av innkalling og dagsorden.
2 Valg av møtets funksjonærer.
3 Styrets beretning for siste år
4 Regnskap for det siste år.
5 Innkomne forslag
6 Valg

Forslagsfrist: 4. mars 2018

Forslag sendes til Harald Trulsrud per e-post: hartruls@me.com.

Terje Tvedt – Myteknuser eller mytespinner?

i Artikler/Kronikker av
Tor Berger Jørgensen

«Det internasjonale gjennombruddet i Norge er nå – i 2017 – definitivt over», skriver Terje Tvedt i innledningen til sin seneste bok Det internasjonale gjennombruddet, hvor han beskriver og analyserer det som skjedde med Norge fra 1960-tallet til i dag. Samfunnsforskeren og historikeren Terje Tvedt gjør det klart at han er den første til å foreta en slik analyse. Perspektivet er stort. For «Norges utvikling og skjebne er en del av verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Målet hans er «på bakgrunn av undersøkelser av et enormt svært empirisk materiale å identifisere utviklingen av og karakteren til samtidens dominerende myter da Norge møtte verden og verden kom til Norge». For å kunne avsløre samtidens myter må forskningen «søke uavhengighet, være kritisk og til og med nedbrytende før den kan være samfunnsbyggende». For forskningen skal «avkle politikken dens skinn av naturlighet og tydeliggjøre hvordan den var festet til en bestemt bakgrunn og kontekst».

En bokomtale  av Terje Tvedts siste bok  ved Tor Berger Jørgensen –  Sentralstyremedlem Kristne Arbeidere og biskop emeritus. Kronikken har også stått på trykk i (VL 12.2)

Modig. Det er et modig innsteg. Og Tvedt er belest og original i sin tilnærming. Han har rett i at det lett utvikler seg myter i den offentlige samtalen og i de politiske prosessene. Mytene kan skjule eliters makt og deres egne interesser. Men at myteknuseren Tvedt skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, står også som en myte. Myten er spunnet av Tvedt selv, rundt hans selvproklamerte rolle som uavhengig historiker og samfunnsviter. Tvedt er selvsagt bundet av sine egne forestillingsmønstre om «verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Det bestemmer utvalget av dokumentasjon og hvilken vinkling han gir denne dokumentasjonen.

 

Mangler innsikt. Tre tilsynelatende små detaljer forteller noe om at Tvedt mangler avgjørende innsikt i prosesser han tegner og analyserer. For det første: Tvedt tillegger Den norske kirke en viktig rolle som døråpner for islam i Norge. Men har Tvedt skjønt hva som foregår? Hva «lekker» han om eget ståsted når han i en fotnote påpeker at biskop Gunnar Stålsett ved det første offisielle besøket i moskeen på Grønland, ikke dro dit «for å holde en preken om Jesus, om tradisjonelle religiøse verdier i Norge eller om ytringsfrihet», men heller kom på besøk for å «gjøre ære på lederen av moskeen». Hvilke forestillinger har Tvedt om sensitive førstemøter mellom religiøse ledere som er svært klar over sine forskjeller?

I samme fotnote gjør Tvedt et ironisk poeng av at Stålsett hilste imamen med at muslimer, jøder og kristne kaller seg Abrahams barn. Men imamen var pakistaner, «det vil si definitivt ikke Abrahams barn», skriver Tvedt (s. 328) Dette er en merknad til stryk. Muslimer, uavhengig av etnisk tilhørighet, oppfatter seg som barn av Abraham, slik kristne gjør.

Konspirasjonsteori. Siste poeng: Hvilke motiver finner Tvedt for Den norske kirkes velvilje overfor islam? Han kommer med den oppsiktsvekkende opplysningen at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke ønsket å etablere et dialogforum med norske muslimer «fordi det var viktig for kirkeledernes internasjonale posisjon». Tvedt mener at norske kirkeledere har vært styrt av egen «internasjonal karriere» og med det indikerer at de egentlig ikke har vært opptatt av slikt dialogarbeid. (s.203)

Det dreier seg om to navngitte, norske kirkeledere (Trond Bakkevig og Olav Fykse Tveit) og generalsekretærstillingen i Kirkenes Verdensråd.

Det gjelder også organiseringen av Islamsk råd i Norge. Internasjonale ambisjoner gjorde «det helt nødvendig for de kristne lederne å hjelpe til med å organisere muslimene». Hva er det Tvedt skriver her? Selvsagt kan det dokumenteres at Mellomkirkelig råd og Den norske kirke har ment at Bakkevig og Fykse Tveit var gode kandidater til generalsekretærjobben, og kandidatene selv har hatt lyst på en slik utfordring. Men Tvedt skaper myter om at ønsket om en slik stilling er et avgjørende motiv for å drive dialogarbeid i Norge. Det Tvedt gjør, er å nedgradere kirkelederes personlige integritet og Den norske kirkes seriøsitet som kristen verdiaktør i samfunnsprosessene. Slike myter hører hjemme på konspirasjonsteorienes mørkeloft.

 

Skaper begreper. Tvedt er flink til å skape begreper. «Det internasjonale gjennombruddet» er en god tittel og et godt forskningsprosjekt. Det skjedde store endringer i verden og i Norge etter at gjenreisningen etter krigen, var gjennomført. Utviklingshjelpen kom som et nasjonalt redningsprosjekt ut mot den nye internasjonale virkeligheten. Men prosjektet var ikke særlig vellykket, ifølge Tvedt. Det bygde på uklare premisser og oppnådde egentlig lite, og utviklet etter hvert klare sykdomstegn som blant annet kommer til uttrykk i det Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks», som er blitt et lukket elitesystem. Denne eliten har solt seg i sin myte om Norge som internasjonal samvittighets- og godhetsaktør. Tidligere begrepsdannelse fra Tvedt peker på disse mytenes selvbekreftende og selvmotsigende karakter: «Den norske samaritan» og «godhetstyranniet».

 

Underslår røtter. Men dette har gått utover Norges «offentlige sjel» og truer derfor Norges nasjonale identitet. Den humanitære og politiske eliten har bygget sitt virkelighetsbildet på en myte – myten om de universelle menneskerettighetene. Tvedt peker på at slik referansen til menneskerettighetene brukes i norske utredninger og i den politiske debatten i den internasjonale gjennombruddsfasen, er nybruk. Når de nå kalles universelle, kan de motivere til ny, statlig begrunnet «misjonering» av sekulære verdier. Men de er ikke universelle. De er vestlige. Og ved å presentere dem som sekulære underslår de verdienes historiske røtter.

Norge har gjennom dette prosjektet oppgitt sin «offentlige sjel». Det er blitt vanskelig å snakke om «norske verdier». Forsøket på å skape det «multikulturelle» samfunnet har, slik jeg forstår Tvedt, vært mislykket. Islams inntog på den norske samfunnsarenaen er det tydeligste tegnet på det.

 

Dialog med islam. Det er fortjenestefullt at Tvedt er opptatt av verdier og deres tilknytning til religion. Det mest påfallende for Tvedt, da islam kom til Norge, er Den norske kirkes dialoglinje. Denne linjen har ifølge Tvedt vært «bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelse av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller hva den faktisk oppnådde». Ja vel? Hvor godt kjenner egentlig Tvedt til hva som har skjedd i dette dialogarbeidet? Kildereferansene hans er sparsommelige. I tillegg til bildet av kunnskapsløse aktører (biskop Stålsett) og ambisjonsrike kirkeledere (Bakkevig og Fykse Tveit), spør Tvedt om det kan skyldes at et tydeligere islam vil kunne «gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet»! Han viser her til en helt alminnelig observasjon av biskop Kvarme, Stålsetts etterfølger som Oslo-biskop: «Det religiøse mangfoldet rundt oss gir større åpenhet for tro og religiøs identitet… spesielt dem som får kjennskap til islam hvor gudstro har en mer sentral plass i dagliglivet.» (s. 200)

 

Myter om motiver. Er det vanskelig for Tvedt å anerkjenne at kirkeledere og biskoper kan ha et genuint ønske om å møte medmennesker fra andre religiøse tradisjoner i åpne og direkte samtaler i respekt og forståelse? Må han skape myter om andre motiver? Og kan respekten og forståelsen hos kirkelederne nettopp skyldes nærhet til kirkene i Midt-Østen som er gjenstand for undertrykkelse og utstøtelse? De ønsker støtte i sin fortvilede kamp, men de vet mye om at konfrontasjon og provokasjoner bare kan gjøre ting vanskeligere for dem.

Dette perspektivet er viktig for å forstå kirkens kritiske holdning til Vebjørn Selbekks trykking av de danske Muhammed-karikaturene i 2006. Og Tvedt kritiserer teologen og religionsforskeren Oddbjørn Leirvik når skriver korstogene «slik at de lærdommene han trekker kan støtte opp om Kirkens dialogpolitikk overfor islam i dag» (s. 205). Tvedt kan selvsagt vurdere dette som mangelfull historieskriving, men at det å skulle være uberettiget som et bidrag for å utvikle fellesskap og forståelse i dag, står for meg som en myte. Leirvik er i alle fall tydelig på sitt prosjekt.

 

Uklart. Det store spørsmålet om hvorfor Tvedt avskriver menneskerettighetene som verdigrunnlag blir uklart for meg. Det kan virke som det skyldes at de omtales som «universelle». Det er de ikke mener Tvedt. Men det er avhengig av hans forståelse av begrepet universell. Og vilje til å se langsiktige og sammensatte utviklingslinjer. Selv om begrepet menneskerettigheter er nytt er finnes spor av de verdiene disse representerer i forskjellige tradisjoner. Og de er under stadig utvikling. Striden om anerkjennelse av homofilt samliv er et eksempel på det. Det interessante er at menneskerettighetene har funnet plass i vår grunnlov i 2012. Det er ikke av særlig interesse for Tvedt. Han gjengir den nye utformingen av § 2 bare ett sted (s. 166) uten å ta med leddet om menneskerettighetene og uten å gå nærmere inn i en av de mest sentrale debattene om verdigrunnlaget for den norske staten. Han konstaterer et annet sted at det ved periodens slutt «ikke fantes noen norske verdier. Eller at … det var så vanskelig å definere dem, at det var like greit å avskrive dem» (s. 246).

 

Ensidig og forenklet. Mot slutten tar Tvedt endelig fram opplæringsloven som sier at opplæringa skal «byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Tvedt avskriver elegant denne formålsparagrafen fordi den ikke baserer seg «på virkeligheten og historien» og fordi den ikke «samler Norge som samfunn» (s. 281). Hvis det er det Tvedt mener han har påvist i sin studie om det internasjonale gjennombruddet, vil jeg si at det i beste fall er en svært ensidig og forenklet fortolkningen av situasjonen i det norske samfunnet. Det er som å skulle gi dem rett som midt på 1880-tallet spådde at Norge ville opphøre å være et samlet folk og et godt samfunn om venstrekreftene fikk gjennomslag for å samle all politisk makt i Stortinget. Eller noen tiår senere gikk imot kvinnelig stemmerett fordi det vil oppløse grunnstrukturen i samfunnet.

 

Omstridte verdier. Verdier er omstridt. Oppslutningen om samfunnsmessige visjoner som nedfelles i lover, kan i perioder være mangelfull. Kvaliteten vil vise seg over tid. Ikke minst i krisetider. Var det noe av det vi så etter skuddene mot synagogen i Oslo i 2006? Eller etter 22. juli 2011? En hendelse Tvedt for øvrig ikke berører.

At Tvedt i Det internasjonale gjennombruddet gir oss et aktuelt svar på «Norges utvikling og skjebne som en del av verdenshistorien dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd», kan etter mitt skjønn ikke vurderes som annet enn en myte – alle gode og interessant poenger til tross. En dynamisk forståelse av menneskerettighetene kan fortsatt ha avgjørende og samlende innflytelse på det flerkulturelle norske samfunnet og på Norges bidrag i det internasjonale samfunnet.

Verv en venn!

i Artikler av

Kristne Arbeidere har litt over 400 medlemmer, og vi er i vekst. Vi ønsker å få flere medlemmer.

Som medlem får du bladet vårt Kristne Arbeidere, fire ganger  i året og informasjon om våre medlemsmøter.  Det koster 200 kr å vær medlem per år.

Vårt mål er å ta aktivt del i arbeiderbevegelsens politiske og faglige arbeid for velferd, rettferdighet og fred. Vi ønsker
å bygge broer mellom kristenbevegelsen og arbeiderbevegelsen. Vi vil også bidra til forståelse og respekt mellom kristne og andre tros- og livssynsbevegelser.

Kjenner du noen som du tror kunne tenke seg å bli medlem? Noen som er  troende og samfunnsengasjert?

Vi trenger alle. Man trenger ikke å være «superengasjert» for å bli medlem i Kristne Arbeidere. Støtter man formålet vårt, holder det lenge.

En bra start er å verve dine egne venner. Personer som du kjenner godt sier ofte ja til å bli medlem om de er enig i våre standpunkter.

Her kan du registrere en venn som nytt medlem!

 

 

 

 

 

 

 

Everybody knows

i Artikler/Kronikker av
Kjetil Staalesen, spesialrådgiver i LO

Everybody knows the fight was fixed, the poor stay poor and the rich get rich, that’s how it goes. And everybody knows.

AV:Kjetil Staalesen,  spesialrådgiver i LO

Dette innlegget sto på trykk i Dagsavisen 9/1-17, men er etter vår mening stadig relevant (red).

Året 2016 er gud skje lov historie og regningen skal gjøres opp. Innledningen er lånt fra et av fjorårets mest kostbare tap, Leonard Cohen, som igjen har lånt det fra Bibelen. Et kjennetegn ved 2016 er nemlig at religion virker å ha fått en større rolle også i norsk politikk enn på mange år.

Politikere forfekter kristne verdier samtidig som de sitter og kalkulator-regner på nytten av å gi sultende barn mat i magen. Da føles det naturlig for en økonomispaltist å se om han finner noen gode økonomiråd i boka der juleevangeliet står.

Det viser seg at Skriften er full av råd og politikk som omhandler penger og finans. De fleste har hørt Matteus’ historie om Jesus som kastet pengeutlånerne ut av templet. Bankfolk har aldri vunnet popularitetskonkuranser. Forbudet mot å tjene penger på renter husker vi også, (men vi liker det ikke).

Salomons ordspråk har selvsagt mange gullkorn til oss som er opptatt av økonomi og politikk. 13.11 for eksempel: «Lettvunnet rikdom minker, men den som samler litt etter litt, øker sitt gods.» Easy come easy go…

Også ordspråk 21.20 er verd en omtanke: «Kostbare skatter og olje er det i den vises bolig, men dåren gjør ende på det». Vi kan kalle dette ordspråket «Handlingsregelen».

I Forkynneren 5–9 får vi et godt råd om å ikke drømme oss bort i pengesekken vår: «Den som elsker penger, blir ikke mett av penger. Og den som elsker rikdom, får aldri nok. Også det er tomhet.»

Timoteus har også noen ord på lager til verdens rikeste land: Du skal pålegge dem som er rike i denne verden, at de ikke skal være overmodige, og heller ikke skal de sette sitt håp til den usikre rikdommen. (…) De skal gjøre det gode, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og gjerne dele med andre.

Tilbake til Leonard Cohen, året 2016 og Matteusprinsippet som innledet denne spalten. Den som har mye skal få mer, den som har lite skal miste det han har. For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner. «The poor stay poor and the rich get rich».

For enhver som allerede har et syn på verden og et mål å nå, er det lett å finne en begrunnelse i Bibelen. Andre kilder bør nok også oppsøkes. Undertegnede vil allikevel antyde at boka sier noe om at det er forskjell på penger og verdier og at det siste har lengre holdbarhetsdato enn det første.

2017 ser ut til å bli et begivenhetsrikt år i en verden som blir stadig mindre og tettere sammenvevd. Med hilsen både til våre statsråder og andre som er opptatt av penger og verdier avsluttes denne spalten derfor med følgende passasje fra Paulus’ andre brev til Korinterne:

«Denne gangen har dere overflod og kan hjelpe dem som lider nød».

Godt nytt år.

Arbeiderpartiet og ideologi

i Artikler/Kronikker av
May Bente Lie

Skrevet av May Bente Lie. Medlem av Arbeiderpartiet og Kristne Arbeidere.
Foto: Halvor Bruun

Det er 36 år siden Arbeiderpartiet vedtok et prinsipprogram. Et prinsipprogram viser ideologisk forankring og er retningsgivende. Det bør selvsagt prege mer kortsiktige og konkrete program.

I Arbeiderpartiet sier vi at alle mennesker er unike, uerstattelige og like mye verdt. Vi er opptatt av å utjevne økonomiske forskjeller gjennom sysselsetting, solidarisk lønnspolitikk og en raus velferdsstat. Dette er kjempet fram av den faglige og politiske arbeiderbevegelsen.

Ulike mennesker skal ha like muligheter. Utdanning kan være en stige ut av fattigdom, særlig hvis det fører til jobb etterpå. Men uansett jobb, lønn og status: «Arbeidslinja må ikke bli så firkantet og økonomisk ensidig, at vi ikke ser verdien av frivillig arbeid.»

I Arbeiderpartiets tidligere program har visjonen vært: «En rettferdig verden uten fattigdom i fred og økologisk balanse.» Jeg mener vi bør holde denne klare og tydelige visjonen i hevd. En lignende visjon er nedfelt i vedtektene. Vi må ikke være så moderne at vi glemmer grunnleggende prinsipper. Vi må ha en klar grenseoppgang mot liberalistiske ideer. I Arbeiderpartiets nyeste program er partiets mål: «Frihet, mulighet og trygghet.» Etter min mening er dette målet for nært opp til borgerlige partiers tanker. Målsettingen er for smal. Den sier ingen ting om internasjonalt samarbeid. Sier heller ikke noe om fred og sikkerhetspolitikk. Målsettingen har heller ikke tanker om økonomiske forskjeller. Økologi er et tema som ikke nevnes eller prioriteres høyt.

Det er nødvendig med et seriøst arbeidsliv hvor flest mulig er fagorganiserte. Det trygger gode lønns- og arbeidsvilkår. Regjeringer kommer og går, fagbevegelsen består. Over tiår har fagbevegelsen utarbeidet og framforhandlet arbeidsmiljøloven som sikrer et trygt og seriøst arbeidsliv uten sosial dumping. Vi må forsvare og videreutvikle denne loven.

En økende andel av den voksne befolkningen er utenfor arbeidslivet selv om samfunnet har mange uløste arbeidsoppgaver. Ungdom som dropper ut av skolen må få tilbud om alternativ virksomhet. De trenger arbeid og meningsfull tilværelse som de mestrer. Tidigere hadde vi et samfunn hvor unge tidlig kunne komme i lønna arbeid. Det var fabrikkarbeid, industri og mekanisk arbeid. Jobb som bryggesjauer og muligheter til å reise til sjøs. På denne måten fikk de en sikker inntekt og yrkesstolthet. Det kan ikke bare være det private næringsliv som bestemmer hvilke type arbeid vi vil ha i framtiden. Her må LO og ungdom på banen for å definere hvilket arbeidsliv vi vil ha framover.I framtiden vil vi få mer digitalisering og roboter som tar over tungt arbeid, men fortsatt er arbeidskraft landets viktigste ressurs. Når maskiner og datamaskiner tar over arbeid, så må vi dele på det arbeid som finnes.

Et mer rettferdig samfunn er avhengig av et rettferdig skattesystem som omfordeler og utjevner levekårsforskjeller. Vi vet fra meningsmålinger at et flertall av velgerne ønsker et samfunn med mindre økonomiske forskjeller.

Det er behov for mer ansvarlig kontroll med markedskreftene for å forhindre grådighetssystemer. Dette gjelder spesielt boligmarkedet. Det er svært vanskelig for unge å etablere seg med familie og bolig. Det er behov for et lovverk og høyere skattelegging av boligoppkjøp så folk ikke kan spekulere i bolig. Grådige spekulanter og unnfallende politikere har bidratt til at unge mennesker har kjempeproblemer med å skaffe seg bolig alene eller med familie.

Et nytt prisipprogram må oppdateres på vårt forhold til atomvåpen og våre holdninger når det gjelder innvandring og asylpolitikk.

Politiske ledere må gjøre mer for å unngå krig og terror og i hvert fall ikke sette folkegrupper opp mot hverandre. Vi må bekjempe ytterliggående og voldelige ideologier. Solidaritet sveiser mennesker sammen og en lenke er ikke sterkere enn det svakeste ledd.

Jonas Gahr Støre har møtt Jeremy Corbyn til politiske samtaler og jeg håper de kan lære av hverandre om offentlig velferdspolitikk og gode sosialdemokratike visjoner. Støre sier i Dagsavisen at vi trenger et sosialdemokratisk kompass. Da bør vi kanskje utarbeide et nytt langsiktig prinsipprogram som viser veien videre.

Er du interessert i Kristne Arbeideres ideologi? Les vårt prinsipprogram her.

 

Denne teksten har også vært på trykk i Dagsavisen.

Gå til Toppen