Tag archive

Arbeiderpartiet

Exit Listhaug: En grense er satt for uanstendighet og usannhet

i Artikler/Uttalelser av

Så ble det i dag klart at Sylvi Listhaug må gå av som statsråd. Det mener vi var det eneste riktige. I dag ble det satt en grense for hvor langt en representant for den norske regjering kan gå i å fremsette løgnaktige og direkte nedrige påstander om partier hun er uenig med.

I dag ble det dessuten satt en grense for hvor langt regjeringens øverste leder Erna Solberg kunne gå i å bagatellisere at en representant for hennes egen regjering bevisst lefler med konspiratoriske tenkemåter og høyreekstreme strømninger.

Sylvi Listhaug måtte før helgen regelrett tvinges til å beklage sitt grove angrep på Arbeiderpartiet. I dag indikerer hennes uttalelser til media med all tydelighet at denne «beklagelsen» neppe var ektefølt. Istedenfor skylder hun på alle andre enn seg selv.

Med en kristen etikk hører det med at mennesket alltid må kunne søke og få tilgivelse for sine ugjerninger. Det gjelder også for Listhaug. Men i politikken, som ellers i livet, mener vi det må følge med en betingelse: At man faktisk tar på seg sin skyld, at man faktisk tar ansvar og at man demonstrerer en sann oppriktighet i sin anger.

Sylvi Listhaug gjør ingen av delene i dag. Slik sett er hun selv med på å bekrefte at Stortingsflertallet gjorde rett i å reise mistillit.

Et tidsskille i norsk politikk
Vi håper dagen i dag blir et tidsskille i norsk politikk, og at særlig Høyre og Erna Solberg tar lærdom. Sylvi Listhaugs lek med høyrepopulistiske og høyreekstreme strømdrag er ikke ukjent, og den er ikke tilfeldig eller fullstendig ubevisst. Og til syvende og sist er Solberg som statsminister ansvarlig for regjeringens samlede kommunikasjon.

Vi mener det er et nederlag for Erna Solberg at hun nå må se Stortinget ta makten i egne hender og sette en anstendighetens grense – fordi hun selv enten er uvillig eller for svak til å gjøre det hun skulle ha gjort for lenge siden: Nemlig sørge for at medlemmer i hennes egen regjering oppfører seg med et minimum av anstendighet, ærbødighet og folkeskikk.

Honnør til Knut Arild Hareide
Vi i Kristne Arbeidere vil særlig berømme Knut Arild Hareide og KrF som i de siste dagene har vist oss hva kristendemokratiet kan stå for: Moralsk fasthet, rettskaffenhet og en grunnleggende forventning om at vi alle i tale og gjerning skal bestrebe oss på å oppføre oss anstendig og hensynsfullt overfor hverandre.

Råheten og hardheten som Sylvi Listhaug representerer må ikke få vinne fram i oss. Vi vil at vi skal bygge vårt Norge på håp framfor frykt, og samhold framfor splitt og hersk. Det er det Norge vi vi kjenner og er glad i. Det er det Norge vi vil være og ta vare på.

«Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jesaja 41, 10)

Foto: Bjørn Inge Bergestuen Opphavsrett: Fremskrittspartiet

Ap må omsette sine verdier til praktisk politikk

i Artikler/Kronikker av

LARS MARTIN MEDIAAS, medlem i Oslo Arbeiderparti og leder av Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus

Kronikken har også stått på trykk i VG

Arbeiderpartiet har satt ned et utvalg som skal jobbe med asyl- og integreringspolitikken. Det er ikke nødt til å gå galt. Selv om utvalgsleder Masud Gharahkhani kanskje hadde tatt litt for mye Møllers tran da han presenterte dette i media. Arbeiderpartiet er nødt til å lage samlende kompromisser, ikke konkurrere med Frp om å gå lengst mulig. Arbeiderpartiet har solidaritet som en grunnverdi, ikke strenghet. For velgerne som forlot Arbeiderpartiet etter 2013 var asylpolitikken den viktigste saken. Det gjelder mange jeg kjenner: de synes Arbeiderpartiet ble for strenge i asylpolitikken. Strengest og strammest er ikke alltid best. Streng er noe man kan være i barneoppdragelse, eller overfor folk som ikke gjør jobben sin. Men ikke mot mennesker i nød som har måttet forlate alt de hadde for å komme seg i trygghet. Da skal man være et godt medmenneske. Derfor må Arbeiderpartiets politikk være human og rettferdig.

Det er viktig for meg at vi ikke kaster ut folk som har bodd her i Norge i mange år. Vi har lest om tredveåringen Mahad Adib Mahamud, som mister statsborgerskapet sitt etter å ha bodd i Norge i 17 år. Om firebarnsmoren Yasmin Kristensen som kastes ut av landet etter 16 år i Norge. Om en familie på 12 som må forlate Norge etter 27 år i landet: Både barn og barnebarn må ut av Norge fordi UDI mener besteforeldrene i 1990 løy om at de var statsløse palestinere da de søkte asyl. Jeg håper ikke noen av mine egne besteforeldre løy om noe alvorlig i 1990, hvis det har blitt slik at arvesynden er innført i norsk rettsvesen. Agderposten skrev i februar i fjor om Nasser Bailoun, som har bodd 25 år i Norge og har samboer, tre barn og fast jobb. Nå kastes han ut av landet fordi han for 25 år siden sa at hans navn var Ali Nasser, leser vi. I 2015 ble Verona på 9, som er født og oppvokst i Norge, kastest hun ut av landet sammen med foreldrene og lillesøsteren Aurora på seks uker. Det er mange flere historier som fortelles, flere skjebner som er uvisse.

Vi skal behandle mennesker på en rimelig måte. Etter en runde med innstramminger kan flyktninger få avslag på asylsøknaden og henvises til internflukt, altså bo andre steder enn der de kom fra men i eget land. Før krevde loven at dette måtte være rimelig, altså at man ikke ville kunne presse dem til å reise til områder der de risikerer å bli utsatt for farlige situasjoner. Nå skal folk kastes ut av landet selv om også saksbehandleren ser at det er urimelig. Rimelighetskravet er fjernet. Kanskje det blir gjeninnført for de mest sårbare. Enslige mindreårige asylsøkere er ifølge NOAS «blant de absolutt mest sårbare flyktningene på flukt». Marte Mjøs Persen, Arbeiderpartiets ordfører i Bergen, viser solidaritet og klokskap i disse spørsmålene. Hun har fått høre fra andre ordførere, fra et internasjonalt ordførernettverk i Europa, at mindreårige som Norge har kastet ut lever på gaten i flere europeiske byer.

For meg er det viktig at vi ikke lenger kan ha det slik. Noen ganger kan man få inntrykk av at hvis Norge viser noe hjertevarme, eller bare slutter å fatte vedtak vi selv egentlig mener er urimelige, vil verdens 22,5 millioner flyktninger komme seg til Svinesund og ha juridisk krav på opphold her i landet. Kanskje til og med alle de 65,6 millionene menneskene som FN kan fortelle oss har blitt tvunget til å forlate sine hjem, skal sykle over grensen fra Storskog. Vi vet hvor panikken kan ende. Vi har opplevd at en mann sprengte regjeringskvartalet i luften og skjøt AUF-ere på sommerleir, fordi han mente Arbeiderpartiet slapp for mange muslimer inn i landet.

Vi lever i en tid med færre kriger og konflikter enn på lenge, vi lever bedre enn noen gang før. Likevel er det flere flyktninger enn på lenge, og vi spør oss hvordan vi kan ta vare på folk på flukt uten å sette både folkerett og velferdsstat på spill. Det er viktig at vi løser disse problemene på en måte som gjør at vi bevarer vår solidaritet, vår menneskelighet og vår mulighet til å kunne se verdens flyktninger, forfulgte og hjemløse i øynene og vite at vi gjør en innsats. Vi skal kunne se oss selv i speilet og vite At Norge, Nansens fødeland, ikke var seg selv nok da vi ble satt på prøve. Temaet er alt for viktig til at svarene kan komme på refleks, at nye innstramminger alltid er svaret.

I min familie var vi mange Arbeiderpartimedlemmer. Nå er det bare jeg som har beholdt Ap-medlemskapet. Det er mange forskjellige grunner til det. For flere ble den alt for stramme asylpolitikken til slutt for viktig til at de kunne gi partiet sin stemme. Gharahkhani har fått et stort ansvar, når han skal gjenreise velgernes tillit til partiet. Heldigvis sier Arbeiderpartiet i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger nei til den tøffere linjen i asylpolitikken som ledelsen i Arbeiderpartiet legger opp til. Vi skal være restriktive og rettferdige, ikke strenge eller urimelige. En ny politikk må finne balansen mellom restriksjoner på hvem vi slipper inn og hvilke rettigheter folk på flukt har. Et Arbeiderparti som klarer å omsette sine verdier til praktisk politikk og som vet hvor det vil, er et parti som vinner valg. Det er solidaritet, ikke strenghet, som er arbeiderbevegelsens grunnverdi.

Arbeiderpartiet og ideologi

i Artikler/Kronikker av
May Bente Lie

Skrevet av May Bente Lie. Medlem av Arbeiderpartiet og Kristne Arbeidere.
Foto: Halvor Bruun

Det er 36 år siden Arbeiderpartiet vedtok et prinsipprogram. Et prinsipprogram viser ideologisk forankring og er retningsgivende. Det bør selvsagt prege mer kortsiktige og konkrete program.

I Arbeiderpartiet sier vi at alle mennesker er unike, uerstattelige og like mye verdt. Vi er opptatt av å utjevne økonomiske forskjeller gjennom sysselsetting, solidarisk lønnspolitikk og en raus velferdsstat. Dette er kjempet fram av den faglige og politiske arbeiderbevegelsen.

Ulike mennesker skal ha like muligheter. Utdanning kan være en stige ut av fattigdom, særlig hvis det fører til jobb etterpå. Men uansett jobb, lønn og status: «Arbeidslinja må ikke bli så firkantet og økonomisk ensidig, at vi ikke ser verdien av frivillig arbeid.»

I Arbeiderpartiets tidligere program har visjonen vært: «En rettferdig verden uten fattigdom i fred og økologisk balanse.» Jeg mener vi bør holde denne klare og tydelige visjonen i hevd. En lignende visjon er nedfelt i vedtektene. Vi må ikke være så moderne at vi glemmer grunnleggende prinsipper. Vi må ha en klar grenseoppgang mot liberalistiske ideer. I Arbeiderpartiets nyeste program er partiets mål: «Frihet, mulighet og trygghet.» Etter min mening er dette målet for nært opp til borgerlige partiers tanker. Målsettingen er for smal. Den sier ingen ting om internasjonalt samarbeid. Sier heller ikke noe om fred og sikkerhetspolitikk. Målsettingen har heller ikke tanker om økonomiske forskjeller. Økologi er et tema som ikke nevnes eller prioriteres høyt.

Det er nødvendig med et seriøst arbeidsliv hvor flest mulig er fagorganiserte. Det trygger gode lønns- og arbeidsvilkår. Regjeringer kommer og går, fagbevegelsen består. Over tiår har fagbevegelsen utarbeidet og framforhandlet arbeidsmiljøloven som sikrer et trygt og seriøst arbeidsliv uten sosial dumping. Vi må forsvare og videreutvikle denne loven.

En økende andel av den voksne befolkningen er utenfor arbeidslivet selv om samfunnet har mange uløste arbeidsoppgaver. Ungdom som dropper ut av skolen må få tilbud om alternativ virksomhet. De trenger arbeid og meningsfull tilværelse som de mestrer. Tidigere hadde vi et samfunn hvor unge tidlig kunne komme i lønna arbeid. Det var fabrikkarbeid, industri og mekanisk arbeid. Jobb som bryggesjauer og muligheter til å reise til sjøs. På denne måten fikk de en sikker inntekt og yrkesstolthet. Det kan ikke bare være det private næringsliv som bestemmer hvilke type arbeid vi vil ha i framtiden. Her må LO og ungdom på banen for å definere hvilket arbeidsliv vi vil ha framover.I framtiden vil vi få mer digitalisering og roboter som tar over tungt arbeid, men fortsatt er arbeidskraft landets viktigste ressurs. Når maskiner og datamaskiner tar over arbeid, så må vi dele på det arbeid som finnes.

Et mer rettferdig samfunn er avhengig av et rettferdig skattesystem som omfordeler og utjevner levekårsforskjeller. Vi vet fra meningsmålinger at et flertall av velgerne ønsker et samfunn med mindre økonomiske forskjeller.

Det er behov for mer ansvarlig kontroll med markedskreftene for å forhindre grådighetssystemer. Dette gjelder spesielt boligmarkedet. Det er svært vanskelig for unge å etablere seg med familie og bolig. Det er behov for et lovverk og høyere skattelegging av boligoppkjøp så folk ikke kan spekulere i bolig. Grådige spekulanter og unnfallende politikere har bidratt til at unge mennesker har kjempeproblemer med å skaffe seg bolig alene eller med familie.

Et nytt prisipprogram må oppdateres på vårt forhold til atomvåpen og våre holdninger når det gjelder innvandring og asylpolitikk.

Politiske ledere må gjøre mer for å unngå krig og terror og i hvert fall ikke sette folkegrupper opp mot hverandre. Vi må bekjempe ytterliggående og voldelige ideologier. Solidaritet sveiser mennesker sammen og en lenke er ikke sterkere enn det svakeste ledd.

Jonas Gahr Støre har møtt Jeremy Corbyn til politiske samtaler og jeg håper de kan lære av hverandre om offentlig velferdspolitikk og gode sosialdemokratike visjoner. Støre sier i Dagsavisen at vi trenger et sosialdemokratisk kompass. Da bør vi kanskje utarbeide et nytt langsiktig prinsipprogram som viser veien videre.

Er du interessert i Kristne Arbeideres ideologi? Les vårt prinsipprogram her.

 

Denne teksten har også vært på trykk i Dagsavisen.

Gå til Toppen