Fullt hus i Oslo domkirke

i Artikler av

I samarbeid med Oslo domkirke inviterte vi Oslos befolkning til 1. mai gudstjeneste. 270 osloborgere møtte opp til Gudstjenesten. Det ble en verdig og sterk markering av samhold, nestekjærlighet og solidaritet. Varaordfører i Oslo, Khamshajiny Gunaratnam (Ap) holdt appellen  og tidligere biskop og sentralstyremedlem i Kristne Arbeidere, Tor B. Jørgensen hilste oss.

Her er talene gjengitt i sin helhet.

Khamshajiny Gunaratnams appell

Kamerater.

Aller først: Gratulerer så mye med arbeidernes internasjonale solidaritetsdag!

Så vil jeg dele fra min innerste hjerterot: hvor stolt og ydmyk jeg er over å få tale i denne sal, i dette bygget – i Oslos varme domkirke. Og den varmen skal jeg komme tilbake til.

Dagen i dag handler om å feire det vanlige arbeidsfolk har vunnet opp igjennom årene. Feire at vi har skapt et samfunn der vi tar vare på hverandre. Der vi behandler hverandre med respekt og menneskeverd, slik vi ønsker de skal behandle oss. Et samfunn der jeg er min brors vokter.

Kampen for et varmere samfunn, der vi inkluderer alle, der vi har en lønn man kan leve av, tak over hodet, der vi er likeverdige og likestilte borgere – Dèt, det er en kamp som aldri er vunnet. Og det er bra.

Det er viktig at vi aldri sier oss fornøyde med det vi har oppnådd men stadig kjemper for å ta oss fremover, i fellesskap!

Så, dere: vi er privilegerte nok til å få vokse opp i et av de beste landene i verden. Norge er – faktisk – et av verdens beste land. Oslo er, den raskest voksende byen i Europa – og spør du meg: den beste byen i verden.

Vi har et demokratisk samfunn der alle har rett til å uttrykke seg fritt og velge å leve sine liv som de selv vil. Et samfunn som vi håper skal sikre lik behandling av alle individer uavhengig av etnisk eller økonomisk bakgrunn. Det er lett å ta vårt system for gitt. Å anta at dette er den naturlige tilstanden for menneskeheten. Men – slik er det dessverre ikke. Vi er blant unntakene.

Jeg har lyst til å fortelle en historie. En erfaring jeg lever med hver eneste dag. Den 22. juli 2011 var jeg, som jeg var hver sommer da jeg var yngre, på sommerleir på Utøya.

Fredag 22.juli. For et vær. Jeg kommer ikke til å ha på meg shorts, så jeg gidder heller ikke å barbere legga.

Timene går. Så tikker det inn på mobilen: Det har vært en eksplosjon i Oslo. Sikkert en gasslekkasje tenkte vi. Etter et par timer hørte vi det vi trodde var kinaputter. Da gikk vi ned for å si at dette ikke var morsomt akkurat nå. Da så jeg vennene mine komme løpende. Løpende med frykt i øya. Løpende for livet. Da skjønte jeg at dette ikke var kinaputter.

Jeg har lyst til å fortelle en historie. En erfaring jeg lever med hver eneste dag. Den 22. juli 2011 var jeg, som jeg var hver sommer da jeg var yngre, på sommerleir på Utøya.

Fredag 22.juli. For et vær. Jeg kommer ikke til å ha på meg shorts, så jeg gidder heller ikke å barbere legga.

Timene går. Så tikker det inn på mobilen: Det har vært en eksplosjon i Oslo. Sikkert en gasslekkasje tenkte vi. Etter et par timer hørte vi det vi trodde var kinaputter. Da gikk vi ned for å si at dette ikke var morsomt akkurat nå. Da så jeg vennene mine komme løpende. Løpende med frykt i øya. Løpende for livet. Da skjønte jeg at dette ikke var kinaputter.

Jeg løp. Løp så fort jeg kunne. Jeg kom meg ned til stranda. Inne på øya hørte vi skudd. Skuddene nærmet seg. Var det en person, eller flere? Skuddene nærmet seg. Men jeg har aldri svømt lenger enn 10 meter i strekk før. Skuddene nærmer seg: jeg må bestemme hvordan jeg vil dø: Drukne eller blir skutt? Har ingen erfaringer fra tidligere, men jeg velger å drukne.

I mange uker i strekk etter 22.juli satt jeg i denne salen. Noen ganger i flere timer. Andre ganger en halvtime mellom to oppdrag. Noen ganger lei meg. Såra. Andre ganger sint og utålmodig. Men alltid: med refleksjoner.

Jeg innså: Vi mennesker er sterkere enn vi tror. For: den 22.juli svømte jeg 400 meter før jeg ble reddet av en båt. Jeg overlevde den dagen.

Men: Flere av mine nærmeste venner døde. Følelsene av å løpe fra skudd, mens kroppene falt bak meg.  Det er en ting. Men å vite: noen av de kroppene: var mine venner. Venner jeg alltid vil savne. Gode, håpefulle, unge mennesker som hadde hele livet foran seg, mistet selve livet.

Hva har Arbeidernes internasjonale dag å gjøre med den verste terroren som har skjedd på norsk jord i moderne tid?

Etter denne dagen «samlet» Norge seg, sies det. Og jeg bruker anførselstegn. Fordi: Hva betyr det? Når Maria Mena synger «mitt lille land»? Hva betyr det, når Karpe rapper «Jeg er en påfugl». Hva betyr det når over 200 000 mennesker samles til rosetog?

Hva betyr det når Siv Jensen sier «Vi er alle AUFere i dag». Hva betyr det når hele verdenssamfunnet sender meg i facebook-innboksen: «We are with Norway today?» Hva betyr det når folk vil klemme, kysse og tilnærmet klappe på deg? Det er ikke sympati jeg trenger. Det er ikke sympati VI trenger. Når vi sier «Aldri mer 22/7» må det betyr noe. Den betegnelsen må ha innhold.

Hva betyr det når Siv Jensen sier «Vi er alle AUFere i dag». Hva betyr det når hele verdenssamfunnet sender meg i facebook-innboksen: «We are with Norway today?» Hva betyr det når folk vil klemme, kysse og tilnærmet klappe på deg? Det er ikke sympati jeg trenger. Det er ikke sympati VI trenger. Når vi sier «Aldri mer 22/7» må det betyr noe. Den betegnelsen må ha innhold.

Kjære dere, på arbeidernes internasjonale dag må vi få stadfeste: vi bor i verdens beste demokrati. Et demokrati som har sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk etter de harde 30-årene og de enda hardere krigsårene og frem til i dag.

Vet dere hva demokrati er? Et samfunn som styrer seg selv. Dagen i dag er en påminnelse om at det er vi som styrer samfunnet. Stemmeseddelen, ikke pengeseddelen. Stemmen, ikke eliten. Det store VI, ikke de som skiller mellom oss og dem.

Det er opp til oss å definere dette samfunnet. Som borgere i et demokrati er det vi som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet kan vi velge hva slags samfunn vi skal ha.

Det er opp til oss å definere dette samfunnet. Som borgere i et demokrati er det vi som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet kan vi velge hva slags samfunn vi skal ha.

Gjennom våre handlinger kan vi velge mellom frykt og håp. Deres handlinger kan velge mellom fiendtlighet og raushet. Du kan velge usikkerhet og tillit.

Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

Kjære dere,

Vi lar ikke våre hjerter blir grepet av frykt.

Vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt.

Nordahl Grieg har skrevet: at det er de beste som dør. Slik kan det føles for oss som står igjen. Men vi som står igjen, vi er ikke hvem som helst. Vi som står igjen er 22.juli generasjonen.

Noen tror det bare er de som overlevde Utøya 22/7. Andre tror det bare var alle AUFerne som fikk den omtalen. Nei. Det er alle oss.

Det er alle oss som ønsker å forandre noe. Det er alle oss som er her i dag i fellesskap og engasjerer oss. Det er alle oss som vet at det å ignorere det onde, er å utsette det vonde.

Det er alle oss som vet at likegyldighet har en dyr prislapp. Det er alle oss som vet at verden trenger det. Det er alle oss som VET at det nytter. Arbeidernes dag er en påminnelse om akkurat det.

Med frihet, likhet og brorskap som verdier og demokrati og frihet som redskap -kjemper vi for vi et fellesskap som flest mulig kan føle seg en fullverdig del av, uavhengig av deres økonomi, etnisitet, legning eller tro.

Dere. Vi er 22. juli generasjonen. Og det er VI som bygger landet igjen.

 

 


 Tor B. Jørgensens hilsningstale.

MEDITASJON 1 mai – OSLO DOMKIRKE  Amos 8,4-7; (Jak 2,1-9); Luk 14,12-14

Vi hørte nettopp fra en profets tale.  Profeten var Amos. Talen hans er fra 700-tallet før Kristus.

I vår bibelutgave er det satt en overskrift på dette skriftavsnittet: «Herrens dom over uærlig handel».

Det er alvor nå. «Herren har sverget», skriver Amos – og i litt modernisert språk fortsetter han: «Herren vil ikke glemme rikingene som fikser på regler og ordninger så de kan tjene mest mulig.» Rikingene som umyndiggjør og undertrykker andre.

Amos talte for snart 3000 år siden. Vi kan bruke de samme ordene i dag!

«Markedsmekanismene», som vi i dag lar styre verdensøkonomien til de rikes fordel, gjør gapet mellom de som har og de som ikke har stadig større. De med pengemakt styrer de som blir stadig mer maktesløse. Både nasjonalt og globalt.

For å knytte an til den profetiske språkbruken til Amos: «Gud vil ikke ha det slik!»

¤¤¤¤

Det er en tekst nummer to som hører til 1.mai-gudstjenesten. Vi har ikke lest den.

Her er det Jakob, mange mener det er broren til Jesus og en av lederne i den første kristne tida, som skriver: «Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk!»

Jakob hadde observert at de rike blir behandlet bedre enn andre. Samtidig vet han det er de rike som undertrykker fattigfolk.

Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For her gjelder en kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.» Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn. Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begreper. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». Samtidig vet vi at gullstandarden ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles.

Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For her gjelder en kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.» Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn. Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begreper. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». Samtidig vet vi at gullstandarden ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles.

Er ikke 1.mais historie en bekreftelse på dette? Den nye industrivirksomheten skapte et brutalt samfunn der arbeiderne ble utbyttet og manipuler. Kravet om 8-timers arbeidsag samlet arbeiderne i Chicago seg om i mai 1886. Det ble dramatisk. 3 arbeidere drept.

Dagen ble til en kampdag for rettigheter og verdier i tråd med «den etiske gullstandarden»: For rettferdighet og likeverd. For frihet og fred. Barn skulle ikke tvinges til arbeid. Kvinner skulle likestilles med menn…. Sak etter sak. Fram mot vårt velferdssamfunn.

Kirkens maktelite var ofte en tung mostander i denne kampen. Til tross for Amos! Til tross for Jakobs «kongelig lov»!

Og ikke minst til tross for alt det Jesus sa og gjorde.

Dagens evangelietekst er hentet fra Lukasevangeliet (Luk 14). Jesus var invitert til måltid hos et høytstående medlem i samfunnet. Der så han hvordan alle søkte mot en plass øverst ved bordet. Jesus anbefaler dem i stedet å sette seg nederst.

Det går an å lese dette rådet slik at Jesus ber oss se verden nedenfra. Se virkeligheten fra deres side som hører til «nederst ved bordet». Var det ikke det Jakob, Jesu bror, hadde skjønt? Det er «nedenfra» vi forstår «den kongelige loven». Det er et grunnaksiom både i kristen etikk og i arbeiderbevegelsens solidaritetstenkning.

Men Jesus har mer på lager når han, slik vi hørte, henvender seg til dagens vert. Det er noe galt med selve gjestelista. Verten hadde bare invitert venner og familie – det gode selskap. Skal en handle ut fra «den kongelige loven» skal en heller innby de utenfor. De som aldri blir invitert. De som ikke har kapasitet til å be igjen: «De fattige og uføre, lamme og blinde».

Da skjer festen i det rommet hvor Jesus befinner seg. Der fellesskapet reiser opp og frigjør, myndiggjør og integrerer de som er «utenfor».

Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor.

Jo tettere jeg er kommet inn i deres saker, jo verre blir det. Norge styrer ikke lenger etter «den kongelige lov». Styresmaktene vår har bevisst tatt ut referansene til denne loven.

For nå skal en ikke lenger kunne foreta «rimelighetsvurderinger», som det heter så fint i det tekniske og ufarliggjørende juridiske språket. Nå styres alt av det politikerne nesten stolt kaller «innvandringspolitiske hensyn»!

Her er det mye strenghet. Lite rettferdighet. Og ikke noen medmenneskelighet lenger.

Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor.

Det går noen få tusen «papirløse» mennesker rundt i gatene våre, noen har vært her i 15-20 år. De har ikke de nødvendige papirene til å få seg en bankkonto, ikke et bankkort, ikke en adresse, ikke elementær helseoppfølging. De får ikke arbeid. – De har ikke noe hjemland å reise til….. De eksisterer ikke – i følge norske myndigheter.

LO-kongressen har faktisk formulert vedtak om i alle fall å undersøke muligheten for å gi dem visse rettigheter. Blant annet retten til arbeid.

Men invitasjonskortene til vår «velferdsfest» er fortsatt ikke kommet. Mens vi lar dem forbli i skyggenes land. Mens politikerne tilsynelatende har glemt våre forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler – og «nestekjærlighetsloven», og «solidaritetsloven» som samfunnet vårt er bygget på.

Både i arbeiderbevegelsen og i kirka er det en lang historie for midt i det som kan oppleves som en mørk verden – å løfte blikket å se seg rundt. Se etter lyset. Se hva som er hellig. Hva som er edelt. Menneskets verd – hos dem nederst ved bordet – og de som er utenfor.

Både i arbeiderbevegelsen og i kirka er det en lang historie for midt i det som kan oppleves som en mørk verden – å løfte blikket å se seg rundt. Se etter lyset. Se hva som er hellig. Hva som er edelt. Menneskets verd – hos dem nederst ved bordet – og de som er utenfor.

Sangen har vært et viktig middel i denne kampen – både i arbeiderbevegelsen og i kirka. Poetene kan skape bilder. Sangene deres skape engasjement. Håp og tro.

Vi skal nå synge en ganske ny kampsang, skrevet av en av Den norske kirkes store, nålevende salmediktere, Svein Ellingsen: «Noen må våke i verdens natt»…. «Noen må bære en annens nød». «Noen må vise mildhet».

1. mai er en viktig dag – også her i kirka! For fortsatt må «noen kjempe for andres rett!» …….

¤¤¤¤¤

((Rettferdige Gud, du har kalt oss til å forvalte jorden og elske hverandre. / Vi ber deg: Gi oss vilje til å dele dine gaver rett. / La arbeidet vårt bli til velsignelse for alle mennesker, så vi sammen kan bygge et samfunn i rettferd, solidaritet og fred, / ved din Sønn Jesus Kristus vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet ogtil evighet. Amen))

 

Ønsker du å bli medlem i Kristne Arbeidere?

Medlemskap i Kristne Arbeidere koster 200  kroner i året. Magasinet Kristne Arbeidere er inkludert.

 

Velkommen til oss!

 

Siste fra Artikler

Gå til Toppen