Kristne Arbeidere 75 år
Da Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet i februar 1939, var
målsettingen å forkynne evangeliet blant kamerater på
arbeidsplassene. Stiftelsesmøtet ble holdt i Folkets Hus en lørdag,
og søndag formiddag gikk deltakerne i tog fra Folkets Hus.
Det var for å markere at man hadde en fot i så vel kirken som arbeiderbevegelsen.
75 år senere ønsker forbundet først og fremst å være en ideologisk spydspiss inn i
parti og fagbevegelse for å skape større forståelse for kristne verdier.
Dype kløfter
Forbundet ble ikke stiftet i noe vakuum. Etter at Arbeiderpartiet hadde sittet med
regjeringsmakten i fire år, var det gått opp for folk flest at partiet slett ikke var den
farlige, revolusjonære bevegelsen mange hadde trodd – og som partiet også til tider
hadde markedsført seg som. Det var et ansvarlig parti som tok ett skritt om gangen
– en prosess som er blitt beskrevet som «den langsomme revolusjonen».
Likevel var det både dype kløfter og høye murer mellom kristen-Norge og
arbeiderbevegelsen – i hvert fall på topplanet. En av dem som led under dette, var
gartneren og lekpredikanten Hans Lindal. Han ønsket at indremisjonsselskapet,
som han var ansatt i, skulle starte et eget arbeid, rettet mot industriarbeidere.
Visjonen var å komme inn på arbeidsplassene og holde bedriftsandakter. Lindal
argumenterte for denne tanken både i bokform og et tidsskrift han begynte å gi ut i
1938. Da han forsto at indremisjonsselskapet ikke ville ta opp et slikt arbeid, ønsket
han å starte ny organisasjon: Et forbund av kristne arbeidere.
Stiftelsesmøtet ble holdt i februar 1939 og journalist Th. Bellisøen ble valgt til
formann. Han trakk seg etter bare noen måneder, og sokneprest Alf Bastiansen i
Kampen kirke i Oslo overtok. Hans Lindal, som hadde brutt med
indremisjonsselskapet, ble ansatt som sekretær.
Vekst og tilbakegang
Etter bare ett år hadde den nye organisasjonen etablert ti solide avdelinger rundt om
i landet. Slik var situasjonen da krigen kom. Forunderlig nok kunne Norges Kristne
Arbeideres Forbund fortsette sin virksomhet også under okkupasjonen, og
organisasjonen vokste. I 1945 hadde man 170 avdelinger og 7000 medlemmer.
Bladet, som nå fikk navnet Brorskap, hadde et opplag på 7500.
Selv om det skjedde avskallinger i etterkrigsårene, hadde forbundet et stabilt
medlemstall på flere tusen. I perioden 1957-61 var ikke mindre enn åtte av
Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter medlemmer av forbundet, blant dem
Magnhild Hagelia, den første kvinnen i Stortingets presidentskap, og presten
Kolbjørn Varmann, som også ble samferdselsminister. Man hadde også flere
stortingsrepresentanter som lederne i forbundet. Den Den siste var sokneprest Olav
Totland, som representerte Hordaland Arbeiderparti på Stortinget fra 1967 til 1973.
På 1970-tallet dalte oppslutningen om forbundet sterkt. Det er liten tvil om at
abortdebatten bidro sterkt til dette. Første gang spørsmålet om fri abort var tema i
partidebatten, gikk Olav Totland sterkt ut mot et slikt forslag. Det bidro nok også til
å svekke interessen for Kristne Arbeideres Forbund at det på 1970-tallet sto fram
mange kristne med et radikalt politisk syn som heller engasjerte seg i SV enn i
Arbeiderpartiet.
Ny rolle
På slutten av 1990-tallet ble det satt i gang en prosess der forbundet arbeidet med å
finne en ny rolle for seg selv som en del av arbeiderbevegelsen. Bedriftsandaktenes
tid var så definitivt forbi, og man ønsket å være en «spydspiss» inn i den politiske
arbeiderbevegelsen, der man kunne være en premissleverandør for å påvirke
prosesser og beslutninger i parti og bevegelse i pakt med kristne verdier.
Fra 2002 kom det fortgang i denne utviklingen, med regelmessige dialogmøter
mellom arbeiderbevegelsen og representanter for kristen-Norge. Bindeleddet her
har vært forbundet, som i 2004 endret navn til Kristne Arbeidere. I de senere årene
har det vært regelmessige samråd med det forbundsleder Jan Rudy Kristensen
kaller «det organiserte kristen-Norge» på partikontoret.
Forbundet holder fast ved sin kristne profil, men arbeider samtidig med
religionsdialog, og er med i den tverreligiøse bevegelsen «International Leauge of
Religious Socialists», der Maria Hevzy (kristen) og Josef Hæier (muslim) er norske
representanter i styret som henholdsvis styremedlem og varamedlem.
Forbundet har også en samarbeidsavtale med Fagforbundet og god dialog også med
resten av LO.