Author

Halvor Bruun

Halvor Bruun has 33 articles published.

Når Støre droppar trusfridomen

i Artikler av

I utkastet til nytt partiprogram har Ap-leiar Jonas Gahr Støre og resten av komiteen droppa trusfridommen i utanrikspolitikken. Det lovar dårleg dersom han blir statsminister.

Gjesteskribent – tekst:
Johannes Morken, redaktør i Stefanusalliansen

I mange land går det feil veg for Når Støre droppar trusfridomen. Det ropar etter norsk og internasjonal innsats.

I Pakistan kom nyleg ein ny dødsdom for blasfemi. Ein kristen firebarnsfar som har sete uskuldig i fengsel i sju år i Lahore, blei dømt til henging. Saka er anka til høgsterett. Det kan godt henda at han ein dag blir frikjend, men i så fall etter årelange prosessar og mange nedbrytande år i fengsel. Kona har eineansvar for fire barn og er no redd for ekstremistar. I haust blei ein ahmadya-muslim som også var tiltalt for blasfemi, drepen av ekstremistar i rettssalen.

Riv kyrkjer, øydelegg krossar
Under president Xi Jinping i Kina har undertrykkinga av religion ikkje vore så ille sidan den blodige Kulturrevolusjonen som tok slutt i 1976. Mange kyrkjer, moskear og buddhistiske tempel er blitt stengde og jamvel jamna med jorda. Tusenvis av krossteikn er rivne ned av kyrkjer og erstatta med kinesiske flagg. Kommunistisk propaganda og overvakingskamera er tvinga inn i gudstenester. Fleire pastorar og prestar er blant dei mange samvitsfangane i Kina. Kina har hausta internasjonal kritikk for overgrepa mot den hovudsakleg muslimske folkegruppa uigurane. Men brutaliteten i Kina handlar også om undertrykking av all religion. Kina er slett ikkje i stand til å kvela gudstrua. Men vi skal likevel stå opp for dei undertrykte.

Ekstremistar går fri i India
I India har den hindunasjonalistiske regjeringa til Narendra Modi frå BJP stramma til politikken mot minoritetar. Verst går det ut over muslimar. Den offisielle politikken gjev friare spelerom for hinduekstremistar som rammar muslimar og kristne med både hatefull retorikk og vald. Det er urovekkjande vekst i valdsåtak mot kristne.

Utviklinga i Kina og India er blitt verre og verre gjennom dei åra som utgjer dei to siste styortingsperiodane. Xi Jinping kom til makta i Kina i 2013, Narendra Modi blei statsminister igjen i India i 2014 og attvald i 2019.  Vi kan også nemna Iran som burar inne menneske som har gått frå islam til kristen tru, eller pressar dei ut av landet. Forfølginga av bahai-samfunnet er like sterk. Irak har ikkje gjort noko for å gje borgarrett for kristne og jesidiar og andre minoritetar som blei brutalt jaga på flukt eller til og med slakta ned av IS frå 2014.

Feil veg
Når utviklinga går feil veg, skulle vi tru at den politiske merksemda i Noreg var veksande for rettane til religiøse minoritetar. Noko tyder på at det diverre ikkje er tilfelle.

Vi har venta spent på nytt programutkast frå Arbeiderpartiet og parti- og komitéleiar Jonas Gahr Støre. I dagens program (side 87) seier Arbeiderpartiet kort at «ytringsfrihet og trosfrihet» er under press. Dette vert understreka i eit avsnitt som også nemner likestilling og arbeidstakarrettar. Rett nok seier programmet ikkje kva partiet vil gjera for trusfridommen. Vi har difor på fleire måtar utfordra alle partia til å bli meir tydelege i kampen for trus- og livssynsminoritetane. Ja, dei partia som ikkje seier eit einaste ord i programma sine, er blitt utfordra til i alle fall å seia noko.

Viktige rettar
Mange viktige menneskerettar er spesifikt nemnde i programutkastet frå Jonas Gahr Støre og resten av komiteen, som likestilling. Kampen for frie medium og uavhengige domstolar er viktig. Det same er vernet om sivile og barns rettar i krig og konflikt. Sikring av arbeidstakarrettar er avgjerande. Folk skal heller ikkje forfølgjast på grunn av seksuell legning. Demokratiske krefter som fagrørsler og sivilsamfunn elles må støttast, for å nemna nokre av punkta frå Jonas Gahr Støre.

Sporlaust borte
Men like fullt var det skuffande å gå inn i programutkastet . Den korte, men likevel tydelege omtalen av trusfridom under press i dagens program, er sporlaust forsvunnen (side 112). Sakleg sett er det altså ingen grunn til det. Tvert imot er det større grunn til å seia dette i dag enn då det førre programmet vart vedteke.

I programutkastet for innanrikspolitikken er det på den andre sida eit heilt kapittel  om tru og livssyn (side 87). Arbeiderpartiet er oppteke både av eit livssynsope samfunn og av kontroll av religiøse samfunn.

Norsk religionspolitikk er viktig. Vi har likevel undra oss over kor oppheta og polarisert den norske religionspolitiske debatten er og kor stor iver det tidvis er etter å koma med nye inngrep mot religiøse minoritetssamfunn. Her er det større vilje til å bruka våre tids maktmiddel enn dialog og samtale. Det er grunn til å åtvara mot at den politiske energien blir oppbrukt innanfor Norges grenser og at det ikkje blir kraft igjen til å oppgjer med dei regima som brutalt forfølgjer religiøse minoritetar eller let ekstremistar straffefritt gå laus på dei same minoritetane.

Påfallande endring
Dagens regjering har trappa opp innsatsen for trus- og livssynsfridomen. No har vi i Stefanusalliansen nettopp utfordra Høgres programkomité som også har stroke trusfridomen i kapitlet om utanrikspolitikk.

Men her handlar det altså om Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre som tek mål av seg til å bli statsminister neste år. I si tid som utanriksminister gav han signal om styrkt engasjement for religiøse minoritetar. I den vidare handsaminga av programutkastet er den sterke utfordringa: Skriv klart og tydeleg at trusfridommen er under urovekkjande press, ikkje minst i store og mektige land som India og Kina. Lag strekpunkt som seier at trus- og livssynsfridomen og rettane til utsette religiøse minoritetar må takast opp i bilateral dialog, i breie alliansar gjennom FN og andre internasjonale fora og at dette også er eit viktig satsingsområde i utviklingspolitikken.

Vi i Stefanusalliansen stiller gjerne opp for å fortelja også om arbeidet som vi, med støtte frå Utanriksdepartementet, har gjort for å løfta trusfridom for kvinner. Vi kan også få fram uroa over at USA for tida politiserer religionsfridomen og viser tendensar til å krevja at andre rettar må vika.

Statsministerkandidat Jonas Gahr Støre må syta for at kampen for trusfridomen kjem inn att i programmet for utanrikspolitikken – og at den vert tydelegare utforma enn i dagens program. Han kan vel ikkje meina at den skal takast av plakaten? I så fall er risikoen at han passivt let Narendra Modi i India og Xi Jinping i Kina halda fram med undertrykkinga av minoritetane sine.

Bevar ditt hjerte i brytningstid

i Artikler av
Gjesteskribent Line Konstali
Kommunikasjonsleder i HimalPartner

Gjesteskribent Line Konstali
Kommunikasjonsleder i HimalPartner

Preges du av verdiene nestekjærlighet og solidaritet står du mest sannsynlig med den ene foten i fagbevegelsen og den andre i et kristent fellesskap. Da er det tid for refleksjon.

Det er lett å bli matt og tiltaksløs når det stormer som verst. Fokuset på gode fellesskapsløsninger forsvinner når norsk politikk preges av personstrid og ulike retningsvalg. Jeg skal derfor ikke si noe om hvilket parti du skal støtte, hvilken politiker du skal være enig med eller om du skal være for eller imot at politikere bytter eller etablerer eget parti. Hvis du, som meg, er opptatt av både fagforeningsarbeid og de kristne verdiene, så stopp heller opp et øyeblikk og gå til kjernen av det du bryr deg om.

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det, står det i Salomos Ordspråk 4:23. Hvilke verdier preger deg og gjenspeiles dette i hva du gjør for lokalsamfunnet du er en del av? Bryr du deg like mye om landet ditt og verden for øvrig? Hva med naturen og jorden vi bor på? Dette er store spørsmål vi burde stille oss selv oftere.

En gang ble spørsmålene stilt av folk som ikke hadde tilgang på de samme velferdsgodene som vi har. Sammen skapte vi fellesskapsløsninger som utjevnet forskjeller mellom fattige og rike. Fellesskapsverdiene gjenspeiles i sangen «Mitt Vålerenga», som ikke bare er en supportersang for Klanen (fotballaget Vålerengas supportere), men også en sang som er viktig for mange av oss som vokste opp på østkanten av Oslo. Her gjenspeiles nemlig verdiene som var så viktige for å utjevne de strukturelle klasseskillene og gi alle muligheter. Det betydde så mye for folka der øst, de elska Vål’enga. Det knytta dem sammen i livslange bånd. Klubben for alle.

Klubben for alle. Alle for en. Alle i kirka. Alle på fotballaget og alle i 1. mai-toget på Youngstorget. Alle misjonsdamer som strikket luer og sokker til basarer på bedehuset. Verdiene er ikke så ulike når det kommer til stykket. Som Birgit Skarstein sa det så fint etter at folk stilte spørsmåltegn ved at hun som rullestolbruker kunne være med på «Skal vi danse»: det finnes 5 millioner dansekropper i Norge og på dansegulvet er det plass til alle!

Denne påminnelsen trenger vi med jevne mellomrom. Selv får jeg små drypp av dette i min arbeidshverdag. Som kommunikasjonsleder i en organisasjon som jobber diakonalt ved å hjelpe folk i arbeid og styrke deres mentale helse, ser jeg at våre lokale partnere i Nepal preges av de samme verdiene som en gang bygget opp Norge. Selve fundamentet i vår velferdsstat ble bygget av organisasjoner som sprang ut hovedsakelig fra arbeiderbevegelsen, kirka og bedehuset. Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon, kvinnerettsorganisasjoner, avholdsbevegelsen og ulike fagforeninger er gode eksempler på dette.

På samme måte, men på et tidligere stadium, ser man også at det kristne sivilsamfunnet i Nepal sørger for helsehjelp, skole og jobb til de fattige og marginaliserte. I kirkesamfunn tilknyttet landsbyer og storbyer omkranset av Himalaya-fjell springer det ut bærekraftige prosjekter som kommer lokalbefolkningen til gode. De bruker ordet «sangsangai» når vi bruker ordet «dugnad». Det er et privilegium å kunne jobbe med det som står mitt hjerte aller nærmest på daglig basis: verdighet.

Det er historia om Vål`enga. Det er historien om Norge. Og jeg håper det en gang blir historien om Nepal.

1. mai gudstjenste Oslo domkirke

i Uncategorised av

Appell: Frode Jakobsen, leder for Oslo Arbeiderparti
Preken ved tidligere prost i Vestre-Aker Trond Bakkevig
Domkirkeprest Valborg Orset Stene, liturg.

Sangere fra Oslo Domkor
Domkantor Kåre Nordstoga, orgel

Sendeplan: 

kl 11.00: Direktestrømming på Oslo domkirkens Facebooksider og på Den norske Kirkes sider

kl 17.00: I reprise på Den norske Kirkes Facebooksider

Ønsker du å bli medlem i Kristne Arbeidere?

Evakuer barna fra Moria – delta i den europeiske dugnaden

i Artikler av

Uttalelse fra sentralstyret for Kristne Arbeidere, 16. april 2020.
 
Flere land har bestemt at de skal ta imot enslige mindreårige og barnefamilier fra flyktningleiren Moria i Hellas. Hjelpeorganisasjoner forteller om grusomme forhold for barna som bor i Moria. Det haster med å få dem ut fra leiren og til tryggere forhold.

Omlag 20.000 mennesker befinner seg i Moria-leiren, 7.500 av dem er mindreårige. Leiren var ment for 3.000.

Den greske regjeringen har bedt EU-landene om å ta imot 3000 barn som er uten omsorgspersoner. Så langt har bare noen europeiske land sagt seg villig til å ta imot disse barna.
 
Det kristne budskapet om forvalteransvar, nestekjærlighet og fred har ingen geografiske begrensninger. Den samme etikken må gjelde globalt som lokalt. Det globale samfunn må legge nestekjærligheten til grunn for all menneskelig samhandling. Dette er et særlig ansvar i behandlingen av mennesker på flukt.

Situasjonen i flyktningeleiren er dramatisk endret på grunn av koronatrusselen. Verden er i en unntakstilstand og alle politiske partier bør gå en ekstra runde for å bidra i en stor og felles europeisk dugnad. I dagens situasjon kan Arbeiderpartiet gjøre dette uten at det er et brudd på Landsmøtets vedtatte solidariske satsing basert på arbeidet med kvoteflyktninger.

Kristne Arbeidere vil oppfordre både regjeringen og Arbeiderpartiet til å følge Tysklands nestekjærlige eksempel og sørge for at Norge tar imot en andel av disse utsatte barna.

Stå opp!

i Artikler/Uncategorised av

For arbeiderbevegelsen er solidaritet, humanitet og retten og plikten til arbeid helt sentrale kjerneverdier. De settes nå tydelig på dagsorden i sakene mot Arne Viste og Gunnar Stålsett. Kristne Arbeidere vedtok på sitt landsmøte at «ureturnerbare asylsøkere skal ha rett til arbeid og helsehjelp den tida de er i Norge.» Nå er anledningen der. Vi må stå opp for våre grunnverdier og åpne for en endring av loven. Det er ikke disse enkeltsakene som er de viktigste. Men de setter søkelyset på vår plikt overfor mennesker som befinner seg i håpløse livssituasjoner, her – midt i blant oss. Det er etter vår mening ikke et holdbart argument, verken etisk eller politisk, at disse menneskene må behandles dårlig for å hindre at andre skal «følge deres eksempel.» Det dreier seg ikke om så mange. Og hvert enkelttilfelle er unikt. Det dreier seg om medmennesker som trenger vår solidaritet.

Vedtak fattet på Kristne Arbeideres landsmøte 2019

i Artikler/Uncategorised av

Landmøte for Kristne Arbeidere 2019 er gjennomført og følgende uttalelser er vedtatt:

1. Arbeid til alle – også ikke ureturnerbare asylsøkere
2. Hent barna hjem fra interneringsleirer i Syria
3. Nei til kutt i arbeidsavklaringspengene
4. Trosfrihet for alle!

Her finner du de PDF -> Uttalelser Landsmøte KA 2019

Word-fil ->Uttalelser Landsmøte KA 2019

Kristne Arbeidere er 80 år – Åpent møte og boklansering

i Artikler av

 

Kristne Arbeidere innbyr til lansering av boka «Rosen og korset.

En fortelling om et kristent venstre i Norge.

Innledere:

  • Stortingsrepresentant Martin Kolberg
  • Forbundsleder Jan Rudy Kristensen
  • Forfatter Nils-Petter Enstad

Fredag 25. oktober 2019 kl. 1700 med registrering og kaffe fra kl. 1630.

Møte finner sted i i Brundtlandsalen på Arbeiderpartiets kontor på Youngstorget 2a i Oslo.

Boka er gitt ut i forbindelse med 80-årsjubileet til Kristne Arbeidere.

 

Landsmøte i Kristne Arbeidere 2019 – 25. og lørdag 26. oktober

i Artikler av

Kristne  Arbeidere avholder  landsmøte i Oslo fredag 25. og lørdag 26. oktober.
Landsmøtet blir avholdt i Brundtlandsalen i Arbeiderpartiets lokaler på Youngstorget.

Landsmøtet vil bli preget av forbundets 80-årsmarkering, blant annet med lansering av en bok om forbundets historie. Boken heter Rosen og korset – En fortelling om et kristent venstre i Norge, og er forfattet  av Nils-Petter Enstad og gis ut på Gaveca Forlag.

Landsmøte starter fredag kl. 1600 og avslutter kl. 1500 på lørdag.

Påmelding sendes til post@kristnearbeidere.no  innen mandag 14. oktober.

Velkommen!

 

 

Der presten hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet den var for dem som støttet Ap og kommunistpartiet  

i Artikler av

Der presten hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet den var for dem som støttet Ap og kommunistpartiet.


Nils-Petter Enstad Forfatter og redaktør av magasinet Kristne Arbeidere

I 1947 vedtok Stortinget at datoen 1. mai skulle være «offentlig høytidsdag» og fridag. Samme år sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen, selv om det først var i 1977 at dagen fikk sine egne tekster og sin egen kollektbønn.

Markeringen av 1. mai som kampdag for arbeidernes rettigheter gikk mye lenger tilbake i tid. Allerede i 1890 ble dagen markert med demonstrasjonstog for første gang i Norge, etter at den amerikanske fagbevegelsen hadde lansert tanken om en slik dag to år tidligere. Fram til stortingsvedtaket i 1947 da hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært et dugnadsprosjekt og noe som foregikk etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, noe som uten tvil gjorde noe for hvordan dagen er blitt forstått, oppfattet og markert.

Fremdeles er det mange lokalsamfunn der programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste. Det første eksemplet på «gudstjenestelig» markering av 1. mai i Den norske kirke som jeg har funnet, fant sted i Vang kirke utenfor Hamar i 1938. Det året falt 1. mai på en søndag, og menighetens sokneprest, Peter Lorenz de Ferry Smith, tillyste en « fredsgudstjeneste» i sin kirke. Det vakte reaksjoner. Lokalavisa Hamar Stiftstidende, som var «høyreavisa» på Hamar i de tider, tok både soknepresten og gudstjenesten fatt i to lederartikler, henholdsvis 2. og 4. mai. I den første het at «sogneprest Smiths forsøk på å aktualisere gårsdagens høimessegudstjeneste i Vang ved å kalle den fredsgudstjeneste og gi den tilknytning til den politiske feiring av 1. mai var uhyre velment, men det falt ikke heldig ut». Der soknepresten i sin preken hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet at det bare var en dag for de som støttet Arbeiderpartiet og kommunistpartiet. At presten i sin preken også snakket om diktatur versus kristendom kunne «i og for seg» være riktig nok, men «egget til motsigelse», mente avisa.

Kritikken ble fulgt opp to dager senere: Det faktum at presten i sin tale hadde advart mot å gjøre rase til noe guddommelig, oppfattet lederskribenten som et forsøk på å gå i bue utenom å kritisere også diktaturet i Sovjet. Etter dette kom også Hamar Arbeiderblad på banen, og tok både soknepresten preken og hans initiativ i forsvar. Noen måneder senere var det et møte i Folkets Hus i Oslo der man stiftet organisasjonen «Norges Kristne Arbeideres Forbund». Soknepresten i Vang var en av dem som engasjerte seg i dannelsen, blant annet gjennom artikler i organisasjonens blad «KRATI» (senere «Brorskap»).

Om soknepresten fra Vang kan det fortelles at han var fra Dale i Sunnfjord, og at han hadde prest i Finnmark og senere i Lom før han kom til Vang i 1936. I jubileumsboka for Vang kirke heter det om ham at han «var en markant personlighet, friluftsmann, og kjent for sin flotte sangstemme. Han hadde blant annet vært liturg ved Olavsjubileet i Trondheim i 1930 og her i Vang fant han sin naturlige plass blant sangglade sambygdinger».

Da krigen kom til Norge i april 1940 engasjerte han seg i motstandskampen. Han ble arrestert og forhørt av nazimyndighetene, uten at de fikk noe på ham. Da flertallet av landets prester la ned sine statlige embeter i 1942, fulgte han deres parole. I 1944 ble han tvunget til å flytte fra prestegården, og fikk bo hos en av sine støttespillere i menigheten. Men kort etter ble han syk og døde, bare 43 år gammel.

Gudstjenester 1. mai var en av de markeringssakene Kristne Arbeideres Forbund arbeidet med fra starten av. Etter krigen, og særlig etter stortingsvedtaket av 1947, ble det en viktig arena for forbundet og deres medarbeidere. Det ble også en tradisjon mange steder at kirkeofferet denne dagen gikk til forbundets arbeid, som først og fremst besto i å arrangere bedriftsandakter.

Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er nok Frelsesarmeen. Det finnes vitnesbyrd om dette som i hvert fall går tilbake til 1920-tallet. Det var neppe de partipolitiske markeringene som preget disse samlingene sterkest, selv om mange frelsessoldater var aktive både i politikk og fagforeningsarbeid på denne tiden. Frelsesarmeen har da også hatt tradisjon for å gå inn samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser: Hjemmesykepleie, eldreomsorg, rusomsorg og rehabilitering. Frelsesarmeen er vel også ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.

Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kunne være utfordrende på flere måter. En utfordring ligger i dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som ligger i det. En annen utfordring var rett og slett å finne en egnet prekentekst. I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne «regelen» og om å elske sine fiender. Som predikant oppfatter jeg for min del begge disse tekstene som lite spennende. De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre. Litt Kardemommelov, liksom. Og det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.

Nå er det mer «krutt» i tekstene, med profeten Amos fra Det gamle testamente der han refser både de politiske og økonomiske maktstrukturene i samfunnet, eller Jesu formaning om gjestfrihet, eller hans lignelse om den rike mann og Lasarus. Det er tekster som går rett i den virkelighet mange befinner seg i.

Hva sier Jesu ord om gjestfrihet i forhold til debatter om asylbarn og IS-barn? Hva sier refsen fra Amos i forhold til debatter om åpningstider og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid, rekreasjonstid? Hva sier lignelsen om den rike mann og Lasarus om det å utnytte andre?

Jeg har som kommunestyrerepresentant for KrF flere ganger argumentert mot pliktøvelser fra lokale Høyre- og Frp-politikere om at kommunen skulle sløyfe bevillinger til markering av 1. mai. Dagen har fremdeles sin betydning, ikke minst som en arena for ideologisk refleksjon og samtale. I den samtalen har både Jesus og Amos viktige bidrag å komme med.

Ønsker du å bli medlem i Kristne Arbeidere?

 

Gå til Toppen