Author

Halvor Bruun

Halvor Bruun has 26 articles published.

Landsmøte i Kristne Arbeidere 2019 – 25. og lørdag 26. oktober

i Artikler av

Kristne  Arbeidere avholder  landsmøte i Oslo fredag 25. og lørdag 26. oktober.
Landsmøtet blir avholdt i Brundtlandsalen i Arbeiderpartiets lokaler på Youngstorget.

Landsmøtet vil bli preget av forbundets 80-årsmarkering, blant annet med lansering av en bok om forbundets historie. Boken heter Rosen og korset – En fortelling om et kristent venstre i Norge, og er forfattet  av Nils-Petter Enstad og gis ut på Gaveca Forlag.

Landsmøte starter fredag kl. 1600 og avslutter kl. 1500 på lørdag.

Påmelding sendes til post@kristnearbeidere.no  innen mandag 14. oktober.

Velkommen!

 

 

Der presten hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet den var for dem som støttet Ap og kommunistpartiet  

i Artikler av

Der presten hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet den var for dem som støttet Ap og kommunistpartiet.


Nils-Petter Enstad Forfatter og redaktør av magasinet Kristne Arbeidere

I 1947 vedtok Stortinget at datoen 1. mai skulle være «offentlig høytidsdag» og fridag. Samme år sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen, selv om det først var i 1977 at dagen fikk sine egne tekster og sin egen kollektbønn.

Markeringen av 1. mai som kampdag for arbeidernes rettigheter gikk mye lenger tilbake i tid. Allerede i 1890 ble dagen markert med demonstrasjonstog for første gang i Norge, etter at den amerikanske fagbevegelsen hadde lansert tanken om en slik dag to år tidligere. Fram til stortingsvedtaket i 1947 da hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært et dugnadsprosjekt og noe som foregikk etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, noe som uten tvil gjorde noe for hvordan dagen er blitt forstått, oppfattet og markert.

Fremdeles er det mange lokalsamfunn der programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste. Det første eksemplet på «gudstjenestelig» markering av 1. mai i Den norske kirke som jeg har funnet, fant sted i Vang kirke utenfor Hamar i 1938. Det året falt 1. mai på en søndag, og menighetens sokneprest, Peter Lorenz de Ferry Smith, tillyste en « fredsgudstjeneste» i sin kirke. Det vakte reaksjoner. Lokalavisa Hamar Stiftstidende, som var «høyreavisa» på Hamar i de tider, tok både soknepresten og gudstjenesten fatt i to lederartikler, henholdsvis 2. og 4. mai. I den første het at «sogneprest Smiths forsøk på å aktualisere gårsdagens høimessegudstjeneste i Vang ved å kalle den fredsgudstjeneste og gi den tilknytning til den politiske feiring av 1. mai var uhyre velment, men det falt ikke heldig ut». Der soknepresten i sin preken hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet at det bare var en dag for de som støttet Arbeiderpartiet og kommunistpartiet. At presten i sin preken også snakket om diktatur versus kristendom kunne «i og for seg» være riktig nok, men «egget til motsigelse», mente avisa.

Kritikken ble fulgt opp to dager senere: Det faktum at presten i sin tale hadde advart mot å gjøre rase til noe guddommelig, oppfattet lederskribenten som et forsøk på å gå i bue utenom å kritisere også diktaturet i Sovjet. Etter dette kom også Hamar Arbeiderblad på banen, og tok både soknepresten preken og hans initiativ i forsvar. Noen måneder senere var det et møte i Folkets Hus i Oslo der man stiftet organisasjonen «Norges Kristne Arbeideres Forbund». Soknepresten i Vang var en av dem som engasjerte seg i dannelsen, blant annet gjennom artikler i organisasjonens blad «KRATI» (senere «Brorskap»).

Om soknepresten fra Vang kan det fortelles at han var fra Dale i Sunnfjord, og at han hadde prest i Finnmark og senere i Lom før han kom til Vang i 1936. I jubileumsboka for Vang kirke heter det om ham at han «var en markant personlighet, friluftsmann, og kjent for sin flotte sangstemme. Han hadde blant annet vært liturg ved Olavsjubileet i Trondheim i 1930 og her i Vang fant han sin naturlige plass blant sangglade sambygdinger».

Da krigen kom til Norge i april 1940 engasjerte han seg i motstandskampen. Han ble arrestert og forhørt av nazimyndighetene, uten at de fikk noe på ham. Da flertallet av landets prester la ned sine statlige embeter i 1942, fulgte han deres parole. I 1944 ble han tvunget til å flytte fra prestegården, og fikk bo hos en av sine støttespillere i menigheten. Men kort etter ble han syk og døde, bare 43 år gammel.

Gudstjenester 1. mai var en av de markeringssakene Kristne Arbeideres Forbund arbeidet med fra starten av. Etter krigen, og særlig etter stortingsvedtaket av 1947, ble det en viktig arena for forbundet og deres medarbeidere. Det ble også en tradisjon mange steder at kirkeofferet denne dagen gikk til forbundets arbeid, som først og fremst besto i å arrangere bedriftsandakter.

Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er nok Frelsesarmeen. Det finnes vitnesbyrd om dette som i hvert fall går tilbake til 1920-tallet. Det var neppe de partipolitiske markeringene som preget disse samlingene sterkest, selv om mange frelsessoldater var aktive både i politikk og fagforeningsarbeid på denne tiden. Frelsesarmeen har da også hatt tradisjon for å gå inn samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser: Hjemmesykepleie, eldreomsorg, rusomsorg og rehabilitering. Frelsesarmeen er vel også ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.

Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kunne være utfordrende på flere måter. En utfordring ligger i dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som ligger i det. En annen utfordring var rett og slett å finne en egnet prekentekst. I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne «regelen» og om å elske sine fiender. Som predikant oppfatter jeg for min del begge disse tekstene som lite spennende. De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre. Litt Kardemommelov, liksom. Og det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.

Nå er det mer «krutt» i tekstene, med profeten Amos fra Det gamle testamente der han refser både de politiske og økonomiske maktstrukturene i samfunnet, eller Jesu formaning om gjestfrihet, eller hans lignelse om den rike mann og Lasarus. Det er tekster som går rett i den virkelighet mange befinner seg i.

Hva sier Jesu ord om gjestfrihet i forhold til debatter om asylbarn og IS-barn? Hva sier refsen fra Amos i forhold til debatter om åpningstider og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid, rekreasjonstid? Hva sier lignelsen om den rike mann og Lasarus om det å utnytte andre?

Jeg har som kommunestyrerepresentant for KrF flere ganger argumentert mot pliktøvelser fra lokale Høyre- og Frp-politikere om at kommunen skulle sløyfe bevillinger til markering av 1. mai. Dagen har fremdeles sin betydning, ikke minst som en arena for ideologisk refleksjon og samtale. I den samtalen har både Jesus og Amos viktige bidrag å komme med.

Ønsker du å bli medlem i Kristne Arbeidere?

 

1. mai i Oslo Domkirke

i Artikler av

Å markere 1. mai, er å markere alle menneskers like rett til arbeid og til de godene som følger av det. Sosialistisk kor synger sammen med Kåre Nordstoga på orgel, som også skal spille «Internasjonalen». Du kan høre appell fra Raymond Johansen og preken ved ledende domkirkeprest Elisabeth Thorsen, som reflekterer over sentrale bibeltekster for denne dagen.

Verdiene som Arbeidernes internasjonale dag holder frem, er verdier som også vår kristne tro er tuftet på.

«Mennesket kan ikke elske sin Gud om han ikke elsker sin bror.» – Slik kan evangeliet oppsummeres, og slik skriver Edvard Hoem det rett frem i en av salmene fra samlingen hans «Den fattige Gud».

Gudstjeneste i domkirken i Oslo starter 15.00

Program:

  • Elisabeth Thorsen, liturg
  • Raymond Johansen, appell
  • Iselin Shumba, diktlesning
  • Halvor Bruun & Mats Kvaløy Bjørbekk , tekstlesning
  • Sosialistisk kor
  • Kåre Nordstoga, orgel

Prekentekst: Matt 20, 25-28

Andre kristne arrangementer i anledning 1. mai, finner du her.

Kristne i arbeiderbevegelsen, stå fram!

i Artikler av
Sentralstyret

En stor andel kristne kjenner seg hjemme i arbeiderbevegelsen. Vi er aktive i fagbevegelse og partier, og opplever at arbeiderbevegelsen arbeider for saker som er viktige for oss som kristne og medmennesker. Noen av oss har valgt å gå sammen i organisasjonen Kristne Arbeidere. Vi er både et åndelig og et politisk fellesskap.

Vi opplever å få stort gjennomslag i arbeiderbevegelsen for arbeidet for dem som Jesus kaller «sine minste», sjøl om det er mye som gjenstår. Vi trenger ei ny regjering der Fremskrittspartiet ikke er med.

Vi trenger flere kristne som tør vise hvor de står. Som står opp for en politikk som har menneskeverdet og nestekjærlighet som basis. Bli med og synliggjøre kristne i politikken gjennom å melde deg inn i Kristne Arbeidere!

Vi vil gjerne ha deg som medlem – du kan melde deg inn ved å fylle ut skjemaet under.

Du hører fra oss – velkommen!

 

STYRER VI MOT ET FORSKJELLS-NORGE?

i Artikler/Kronikker/Uttalelser av
Tor Berger Jørgensen

STYRER VI MOT ET FORSKJELLS-NORGE?
KIRKEN, ØKONOMIEN OG NESTEKJÆRLIGHETEN

Foredrag av biskop Tor B. Jørgensen ved åpning av Bispemøtet, 9. februar 2015
Krypten, Oslo domkirke

1. Statsministeren sa mye viktig om å gjøre noe for andre i nyttårstalen. «Vi kan alle gjøre en forskjell», sa hun. Eksemplene hun ga var mange og gode. Appellen tydelig og klar. Hun har min fulle støtte.

2. Nå kan ordet «forskjell» brukes i flere kombinasjoner. Statsministeren talte om å GJØRE en forskjell.

Jeg lurte på om hun ville si noe om å SKAPE forskjeller. Det er DET diskusjonen har stått om etter regjeringens siste statsbudsjett. Hun sa intet om det. I en større europeisk – og global – kontekst er
utviklingen av forskjellssamfunnet iøynefallende og skremmende. Norge er foreløpig et unntak, rike som
vi er på oljepenger og mye sosialdemokratisk arvegods. Men nå gjøres det grep også her til lands som
mange frykter vil øke forskjellene. Skattepolitikken. Trygdeordningene. Konkurranseutsetting.
Privatisering. Arbeidsmiljøloven.

PIKETTY OG OECD
Økonomen Thomas Piketty var på Norgesbesøk (12.12.14) og fortalte at avstanden øker i verden,
mellom en liten gruppe som besitter mer og mer av kapital og rikdom og det store flertall som får en
stadig mindre og mindre del av kaka. «Vi må være klar over at den norske modellen, som nok er den
mest avanserte sosiale modellen vi har i Europa, er mer sårbar enn vi tror», sa Piketty i følge
Klassekampen.

OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) kom dessuten nylig med en rapport som
sier omtrent det samme. Men i tillegg understreker rapporten at økonomiske forskjeller faktisk hindrer
økonomisk vekst. «Kampen mot store og økende forskjeller er avgjørende for en sterk og bærekraftig
vekst», sa generalsekretær Angel Gurria da rapporten ble lagt fram i begynnelsen av desember (The
Guardian).

DEN NORSKE KIRKE
Den norske kirke har over tid vist et bredt samfunnsetisk engasjement. Mest oppmerksomhet har det kanskje vært om klimaspørsmålet og kampen mot internasjonal fattigdom. Den økonomiske og
samfunnsmessige utviklingen i vårt eget land derimot har kirka vel egentlig sagt mindre om. Selv om det
finnes mange uttalelser fra bl.a. KM, MKR og BM, utredninger og viktige teologiske bidrag som på
forskjellig måte berører dette feltet.

NYE TEGN
Men nå registrerer vi nye tegn. Den massive kirkelige kritikken av forslaget om søndagshandel, og det
nå tilbaketrukne forslaget om å forby tigging, samt presteforeningens deltakelse i den politiske streiken
mot endringer i arbeidsmiljøloven med den begrunnelse at disse endringene vil ramme de svakeste i
samfunnet. Dette innevarsler en ny type kritikk. Og er etter mitt skjønn uttrykk for en dypere uro over en
utvikling som ser ut til å styre mot et tydeligere forskjells-Norge.

KIRKA SOM POLITISK AKTØR
Å bevege seg inn i dette farvannet er forbundet med mange utfordringer for kirka. Ikke bare dreier det
seg om politikk, men det dreier seg om selve fundamentet. Det dreier seg om økonomisk vekst og makt,
og dermed om arbeidsplasser og utvikling. Fra «miljø-kampen», hvor undertegnede i sin tid ved en
tilfeldighet kom til å «fronte» et kirkelige engasjement for å utsette leteboring i fem år i Nord, inklusive
utenfor Vesterålen og Lofoten, vet jeg hvor ubehagelig det er å skulle forsvare et standpunkt som av
mange blir oppfattet som motstand mot vekst og velstand i området. De økonomiske vekstlovene synes
å sette miljøhensyn til side.

Vi skal komme litt tilbake til miljø- og klimaperspektivet noe senere. I denne omgang er fokus
forholdet til utviklingen av økte økonomiske og sosiale forskjeller ikke bare i verden, men nå også i
Norge! Har kirka noe å si? Bør kirka si det? Tør kirka si det?

EVANGELII GAUDIUM
Så kom Piketty og OECD-rapporten og la meg tilføye Wolfgang Streeks analyse av finanskrisa og dens følger (Buying Time). – Og da smilte plutselig biskopen av Roma mot meg i bokhylla: Evangelii Gaudium – Evangeliets glede, en «apostoliske formaning» (Apostolic Exhortation) fra 2013. Her formaner Frans mot en økonomi som ekskluderer og skaper ulikhet. Den dreper, skriver paven og viser til det 5. bud! «I dag underlegges alt lovene om konkurranse og den sterkeste rett, hvor de med makt lever på de uten makt». Konsekvensen av dette er at store grupper mennesker blir marginalisert og ekskludert: uten arbeid, uten framtidsutsikter og uten fluktmuligheter. Mennesker er omgjort til forbruksvarer som kastes etter bruk. Dette er ikke lenger bare utbytting og undertrykkelse, men noe helt nytt. Det er ekskludering. De ekskluderte er ikke lenger bare en del av samfunnets underklasse eller trengt ut i samfunnets ytterkant,de er ikke lengre en del av samfunnet. De er «outcasts» og «leftovers».

«Noen fortsetter å forsvare «trickle-down» (sildre) teorier som antar at økonomisk vekst, oppmuntret av et fritt marked, uunngåelig vil skape større rettferdighet og mer inkludering. Denne oppfatning, som ikke lar seg bekrefte av fakta, er uttrykk for en ubarmhjertig og naiv tillit til godheten hos dem som
besitter økonomisk makt og til den helligforklarte virkemåte i det rådende økonomiske systemet!» Og litt
senere: «Velstandeskulturen dreper oss». Det skriver paven! – Dette står ikke noe om i min
katekismeforklaring til det 5. bud!

WELBY & SENTAMU / ON ROCK OR SAND?
Og så hørte jeg erkebiskop Justin Welby i Canterbury si noe om skatt på BBC en natt! Og han
formante folk og finansverdenen om ta ansvar for å skape større likhet i England! Bakgrunnen for
intervjuet var utgivelsen av en ny bok: «On rock or sand? Firm foundations for Britain’s future». Mannen
bak denne artikkelsamlingen er erkebiskopkollegaen i York, John Sentamu. Boka er ment å være et kirkas bidrag inn i den kommende valgkampen i England.

Boklanseringen skjedde med brask og bram. Boka er tilegnet «hard-pressed families on poverty
wages». I innledningen knyttes det an til den legendariske forgjengeren deres, erkebiskop William
Temple (1881-1944). Han skal ha sagt om den første britiske velferdsloven «This is the first time anybody
has set out to embody the whole spirit of Christian ethic in an Act of Parliament»!

Welby advarer mot den sittende regjerings forsøk på å selge det han kaller «bedraget om at
økonomisk vekst er svaret på de sosiale problemene». Ulikhetene i samfunnet beskrives som ondskap
(evil) og det kalles en synd å vurdere mennesker ut fra deres økonomiske kapasitet. «Vi tror at ved å fikse
økonomien, vil vi automatisk ordne opp for menneskene. Dette er en løgn fordi det setter pengene og
ikke menneskene i sentrum i ‘God’s story'». (The Independent)

Det er viktig å få med seg at begge erkebiskopene har en ganske spesiell bakgrunn: Welby var en av

lederne i et av Englands større oljeselskap. Han kjenner derfor finansverdenen fra innsiden, selv om den
konservative Lord Hesseltine nå sier at han er «out of touch»! (Det sies at Welby gikk ned fra anslagvis
100.000 pund til 10.000 i året da han begynte å studere teologi!) Erkebiskopen av York var
høyesterettsdommer i Idi Amins Uganda og ble tvunget til å flykte på 70-tallet. Han vet mye om
fattigdom. Da han ble spurt om ikke hans budskap var utilslørt «leftwing» svarte han: «Det er nå den
rådende teologien der jeg kommer fra. ‘Fra enhver etter ens ressurser. Til enhver etter ens behov!»

I sine artikler i boka peker begge erkebiskopene på en dypere krise. Det er mennesket som må stå i
sentrum, og ikke pengene. Og da ikke enkeltmennesket og dets forbruk og nytelse, men mennesket
knyttet til et fellesskap som er opptatt av å trygge alle. Vi trenger en ny «samfunnsmessig generøsitet»
som Sentamu uttrykker det et sted. Problemet i dag er at denne visjonen om et slik
medmenneskelighetens fellesskap er i ferd med å forvitre. Det er denne visjonen som må gjenreises.

BIBELEN
Både pave Frans og de engelske erkebiskopene henter inspirasjon og retning fra Bibelens omtale av
fattigdom og rikdom, nestekjærlighet og rettferdig, penger og forvaltning. Bibelens budskap er også for
vår kirke en enestående kilde til refleksjon og verdivalg. Nå har Bibelselskapet/Verbum kommet med et
nytt verktøy til å kunne øse av denne rikholdige kilden og jeg benytter anledningen til å drive litt reklame
for Fattigdoms & rettferdighetsbibelen hvor det meste av det som angår de nevnte temaene er «gulet
ut».

FORVALTER
For egen del ønsker jeg å gjøre noen refleksjoner rundt et begrep mange i dag faktisk mener vi ikke
bør bruke, nemlig begrepet forvalter. Det er flere ord for dette i Det nye testamentet, men jeg liker
spesielt utgaven: oikonomos! (Lk 16,1) Forvalteren er en økonom som ikke eier sin rikdom. Han/hun
forvalter eiendom på en annens vegne. En forvalter er bundet av en avtale som angir formål og
bruksmåte. La oss kalle det en kontrakt.

KONTRAKT
Vi finner ikke igjen kontraktsbegrepet i NT, men jeg forestiller meg at den kontrakten vi her snakker om har noen bibelske kjennetegn. Den omfatter alle mennesker. Jesus setter ingen grenser for hvem som skal nyte godt av forvaltningen. Det er min neste, min nabo, mitt medmenneske uten noen reservasjoner. Nestekjærligheten er lokal og global. Her er Jesu eget handlingsmønster provoserende tydelig, enten det gjelder kvinner, barn, syke, urene, fattige eller fremmede.

Kontrakten er nettopp opptatt av de som står utenfor, de ekskluderte som pave Frans talte om. Det er
de som skal sees og reises opp. Det er plass til alle ved bordet i det store gjestebudet (Luk 14).

Kontrakten gir samtidig frihet. Forpakteren er ikke bundet av etablerte tradisjoner og forestillinger.
Jesus sier om sin samtids lovfortolkere at de siler bort myggen, men svelger kameler (Mt 23,24). Kriteriet er hele tiden det som tjener nesten, medmennesket.

Så advarer kontrakten mot misbruk. Og advarslene er mange og sterke. En kan ikke tjene to herrer.
Både Gud og Mammon. Det ropes ve-rop over de rike. «Dere har alt fått dere trøst!» (Luk 6,24) For en rik
å komme inn i Guds rike, er som for en kamel å komme gjennom nåløyet (Mt 19,24)!

Kontrakten er tidsbegrenset: Rikdom og velstand er noe sårbart og midlertidig. Det kommer en dag da penger ikke hjelper. Og til slutt kan du ikke ta noe med deg dit du skal. (Liknelsen om den rike mann,  Lk 12,13-21). Jesus benytter seg av sterke bilder for å illustrere sitt poeng. Den rike mann havner i dødsriket «der han var i pine», mens den fattige Lasarus sitter på Abrahams fang. (Lk 16.) f. Kontrakten
forutsetter at du blir stilt til ansvar: Vi husker den kjente domsscenen fra Mt 25: Her dreier det seg om
hvordan man har forholdt seg til de sultne, de tørste, de fremmede, de som mangler klær, de syke, de i
fengsel som var helt avhengige av andres omsorg. Den som har oversett de nødstilte, har oversett
Herren selv – og de skal dømmes for det!

Hele denne kontraktsforståelsen i alle sine forskjellige former har skapt et grunnleggende etos i vår
europeiske kulturkrets, i vårt hus, hvor medmenneskelighet og fellesskap, si gjerne solidaritet, på tross
av alt som også har gått galt, har vært en grunnpilar gjennom historien. Er det denne pilaren som nå er i
ferd med å bryte sammen? Tegnene er ubehagelige. Husets grunnstruktur ser ut til å falle sammen i
Hellas, i Spania, i Italia – og bildet erkebiskopparet gir oss fra England er alarmerende.

Da er det en stor oppgave for kirka å bringe disse verdiene tilbake i den offentlige debatten! Også her
til lands. I dette er vårt hus! Vårt oikoos.

KRISTEN OG HUMANISTISK ARV – FOR ALLE
Men hva da med et samfunn hvor folk ikke lenger forstår seg som forvaltere av vår «kristne og
humanistiske arv» fordi de ikke tror på noen Gud, eller ikke vil være forpliktet på annet en egen velvære –
eller, for den saks skyld, har en annen religiøs forankring som gir andre signaler? –
OIKOS . Begrepet oikos er et stort begrep. Det går på hele husholdet, på hele den bebodde verden. Når vi
snakker om den økumeniske bevegelse er det denne bruken av ordet som ligger til grunn. Med Jesu
grensesprengende fortelling om den barmhjertige samaritan (Luk 10) hvor en samaritan, en fremmed, en vantro, en uren, en ekskludert! blir gjort til ideal og forvalter av Guds godhet, ligger det en klar
påminnelse om at forvalterskapet er globalt og universelt. Det går an å betrakte FNs
menneskerettigheter som baser på en slik fellesmenneskelig «økonomi» eller husholdstenkning.

ØKOLOGI
Begrep oikoos har fått et nytt anvendelsesområde i den siste generasjonen: Økologi. Læren om «de
levende organismers forhold til naturmiljøet», som det heter i De Capronas etymologiske ordbok. Og her
ligger grunnlaget for kritikk av forvalterbegrepet, for også mennesket er en levende organisme og en del
av naturmiljøet. Vi står ikke over miljøet. Det dramatiske er at vi på en helt spesiell måte nå ved våre valg
påvirker selve naturmiljøet og dermed det organiske livet vi er en del av. I tillegg til de store
fordelingsufordringene i den tradisjonelle økonomien, utfordres vi av det vi kunne kalle den økologiske
økonomien!

Det er visjonen om et økologisk velferdssamfunn vi må videreutvikle. Vi står ved overgangen til en ny
tid som kan bli svært ubehagelig, for å si det mildt, om vi ikke tar de foretar de nødvendig
kunnskapsbaserte og verdimessige økonomiske valgene mens vi enda har tid.

BISKOP I 1815
Da er det spennende å se bakover. (Hvis tida tillater det). Og jeg vil 200 år tilbake. Sommeren 1815
reiste biskopen i Nordlandene og Finmarken, Mathias Bonsach Krogh (1754-1828) fra Alstahaug til
Christiania for å være med på det første ordentlige Storting. – Det hadde ikke møtt noen nord-norske
representanter da Eidsvollsmøte åpent 1 påskedag i 1814. Fristene ble altfor korte. Avstandene for
lange. Det hører med til denne historien at de siste valgmennene som skulle velge Eidsvollsmenn, først
ble utpekt i juni 1814!

Biskop Krogh var en samfunnsengasjert kirkemann. Han likte ikke forskjellene han så i bispedømmet
sitt. Mange var så utarmet og fattige at de døde av sult. Krogh vil ha endring. Han var visjonær.
Utredningen om et nytt, norsk universitet i 1811 viser det. Kunnskapen skulle være praktisk orientert
vitenskap. Målet var opplysning som kunne komme almuen til gode. Derfor burde universitetet ikke ligge i hovedstaden men for eksempel på Hamar, eller aller helst i Tønsberg! Storbyen og dens ødeleggende
innvirkning på menneskene og samfunnsånden hadde han opplevd på nært hold i København!

Biskop Krogh kastet seg med full energi inn i stortingsarbeidet. Han ble beskrevet som kunnskapsrik,
men med en litt støyende matrosaktig framferd. De tre månedene Stortinget var planlagt til, ble til ett år
– uten hjemreise! Da han til slutt kom hjem til Belsvåg gård. var det med dette korset på brystet gitt etter
et kongelig reskript av 4. mai 1815 av Karl Johan, «som et pant på regjeringens agtelse for religionen og
dens lærere»!

Allerede i 1807 hadde Krogh skrevet et stort hyrdebrev «Til Almuestanden i Nordlandene og
Finmarken om Skolevæsenet og vore nye Kirkesange». Han ønsket et religiøst og kulturelt
paradigmeskifte. Gudstroen skulle skape «oplysning» som kunne hjelpe folk til å endre sin livsskjebne,
ikke holdt dem nede i mørke og vankunne. Derfor måtte skolene bli bedre og praktisk orientert – og de
måtte begynne å synge nye og oppbyggelige salmer. Bort med mye av det gamle, dystre stoffet til Kingo!

Biskopen og Hans Nielsen Hauge var samtidige. Selv om de sto teologisk lang fra hverandre, var de
preget av samme visjonen om å skape en ny framtid også for folket i Nord-Norge. Hauge hadde lagt ut på
en lang og dristig nord-Norgesekspedisjon våren 1803, samme år som Krogh ble utnevnt til biskop. De
var begge opptatt av næringsliv og handel. Biskop Krogh var en av arktitektene bak den første
kjøpstaden i Nordlandene for å slippe unna bindingene til handelskompanien i Trondheim og Bergen.

Og den første kjøpstanden het….? .. Bodø og ble etablert 1816 ved vedtak i Stortinget.
BERGGRAV Så til den andre nord- norske biskopen, som riktignok utviklet sine tanker om staten etter å flyttet til

Oslo i 1937, nemlig Eivind Berggrav. Han var for øvrig den siste ihuga motstanderen av å dele det
langstrakte Hålogaland bispedømme.q Det var bare kirka som hold Nord-Norge sammen – personifisert i
bispeembetet! I det hele var kirka samfunnets moralske og kulturelle bærebjelke. Staten skulle bare
styre gjennom lovene og nødvendig administrasjon. Berggrav var derfor en sterk mostander av
etterkrigstidas sosialdemokratiske visjon om en velferdsstat der staten styrte det meste. Denne historien
er godt beskrevet av Aud V Tønnesen i hennes avhandling «…et trygt og godt hjem for alle»? Kirkelederes
kritikk av velferdsstaten etter 1945. (KIFO perspektiv 2000)

FRA VELFERDSSTATSKRITIKK TIL VELFERDSSTATSETIKK
Men det ble ganske raskt et tidsskifte som det er rart å forholde seg til for oss som kom til teologisk modning i sluttfasen av denne prosessen, da Berggrav-epoken var over. Tønnesen taler om en tydelig overgang fra velferdsstatskritikk til velferdsstatsetikk og peker på Tor Aukrust som en av hovedaktørene. Aukrusts fokus var mennesket i  kulturen, i samfunnet. Mennesket som en del av fellesskapet. Et fellesskap som inkluderer den sosiale og økonomiske virkeligheten slik den er utviklet i det moderne industrisamfunnet.

Jeg tilhører denne tradisjonen og mener at Aukrust traff en nerve som beveget Den norske kirke inn i
et konstruktivt-kritisk forhold til velferdsstaten og det avtaleregulerte fordelingssamfunnet som
sosialdemokratiet hadde skapt. Et aksiom i dette prosjektet var å forstå økonomien som et redskap som
skal styres av etiske verdier i et fellesskap som inkluderer alle samfunnsborgere utfra en grunntanke om
likeverd og med et fordelingsprinsipp av samfunnsgodene som tilstreber rettferdighet. Kall det gjerne
solidaritet.

THATCHER 1979-90
Nå står aldri livet stille, og planøkonomi og fordelingsstrategier viste seg å ha sine svakheter. Det ble
etterhvert et sterkt undertrykk med økonomiske krefter som hovedaktør. I europeisk sammenheng ble
Margareth Thatcher det store vendepunktet. Det går an å lese Welby og Sentamu som et oppgjør med
arven etter «jernkvinnen». Hun var på sin side svært lite begeistret for 1985 utgaven av «På fjell eller
sand?», kalt «Tro i storbyen». Denne rapporten påpekte den sosiale effekten av de endringene som
skjedde når markedet ble fritt, konkurransen det grunnleggende prinsippet, fulgt opp med salget av
statlig bedrifter, nedbryting av fagorganisasjonene og nedskjæring i sosiale velferdsordninger.

ØKOLOGISK ØKONOMI
Livet står ikke stille. Skaperverket er en levende organisme. Det økologiske perspektivet har for alvor
kommet inn i blikkfeltet. Vi kan ikke unngå det. Jorda varmes opp. Klimaet er i endring og de som
allerede rammes er de som lever i de meste sårbare og fattige områdene i veden. Det er store forskjeller
i det store oikos. Og dette vil etter all sannsynlighet bare tilta. Krisa kan bli overveldende. Et nytt tenkes
må vinne fram. Ny kunnskap må deles. Det er som vi er tilbake i den gamle opplysningstida hos biskop
Krogh, eller i etterkrigsåra hvor det var så vanskelig å forholde seg til den nye økonomiske realiteten for
kirkas ledere (kirkemenn som Tønnesen liker å kalle dem!)

For kunnskapen har vi, også om nye måter å tenke økonomi på. Ved Universitetet i Nordland har vi et
eget Senter for økologisk økonomi og etikk. Der forsøker de å dra økonomiske konsekvenser av et
samfunn som er tilpasset det organiske kretsløpet, som jo også menneskene er en del av. De vil bort fra
en lineær over til en sirkulær verdikjede hvor produksjon og forbruk ikke bare gir økonomisk avkastning
og masse søppel, men fornybart materiale til gjenbruk. En vil gjerne adopterer økosystemenes egen
funksjonsmåte. Det betyr blant annet å vektlegge samarbeid framfor konkurranse. Her knyttes både
økonomi og økologi, fordeling og forvaltning sammen. Og jeg er ikke i tvil: Det er i en slik retning
framtida må dreies.

De tunge fagøkonomiske miljøene, for ikke å snakke om politikerne, har vanskelig for å tenke seg en
slik omstilling. Men det spørs om ikke økologien vil seire over økonomien. På veg dit er det avgjørende at
vi ikke bygger inn elementer som skaper større forskjeller. Vi må fortsette å søke fellesskapsløsninger.
Ikke forskjellsløsninger. Økonomien står ikke over menneskene, slik både paven og erkebiskopene har
understreket. Og økonomien må spille på lag med økologien. Menneskene må forstå sin plass som
kretsløpsintegrerte «økonomer»/forvaltere.
37. Tilbake til statsministerens tale: Vi kan gjøre en stor forskjell og være med å skape en visjon om et
samfunn preget av rettferdighet og fellesskap og et samfunn hvor økonomien fungerer i trå med den
økologiske virkeligheten.

Men da skurrer det liksom litt:
– Når enkeltmenneskenes isolerte behov kommer i fokus – og butikkene skal holde åpent søndag som
hverdag.
– Når seriøse politiske aktører ønsker å forby de fattigste i blant oss å be om en slant til livets opphold.
– Når vi stadig sjokkeres over lederlønninger som truer seriøsiteten i fellesskapsprosjektet og utviklingen av en framforhandlet lønnspolitikk.

– Når forslag til skattelette gir så mye mer til de aller rikeste og blir til smuler for alminnelige lønnstakere.

– Når endringer i trygdeordningen for å sikre seg mot misbruk, rammer de svakeste.
Når arbeidsmiljøloven skal endres slik at presset i arbeidslivet vil bli sterkere
og når iskanten flyttes noen grader lenger mot nord, så det kan utvinnes enda mer olje og gass.

Velferdsstaten må vi ikke minst mens vi venter. Den må vi snakke fram. Og skatt må vi, som
erkebiskop Welby sier, tale om som et selvsagt bidrag til fellesskapet fordi skatteinntektene blant annet
er med på å gi de i ytterkanten av samfunnet en grunnleggende trygghet og verdighet – og samtidig en
dag stå meg bi når jeg måtte trenge det.

Kan kirken la være å tale? Er ikke tegnene så tydelige at tausheten roper mot oss? Er ikke Bibelens
økonomisyn så klart at vi ikke kan tie? Jeg ser med glede tilbake på biskop Kroghs visjon for almuen i
Nordlandene. Nå dreier det seg om en visjon for ikke bare vårt samfunn, men for hele vår sårbare
oikumene!

Fullt hus i Oslo domkirke

i Artikler av

I samarbeid med Oslo domkirke inviterte vi Oslos befolkning til 1. mai gudstjeneste. 270 osloborgere møtte opp til Gudstjenesten. Det ble en verdig og sterk markering av samhold, nestekjærlighet og solidaritet. Varaordfører i Oslo, Khamshajiny Gunaratnam (Ap) holdt appellen  og tidligere biskop og sentralstyremedlem i Kristne Arbeidere, Tor B. Jørgensen hilste oss.

Her er talene gjengitt i sin helhet.

Khamshajiny Gunaratnams appell

Kamerater.

Aller først: Gratulerer så mye med arbeidernes internasjonale solidaritetsdag!

Så vil jeg dele fra min innerste hjerterot: hvor stolt og ydmyk jeg er over å få tale i denne sal, i dette bygget – i Oslos varme domkirke. Og den varmen skal jeg komme tilbake til.

Dagen i dag handler om å feire det vanlige arbeidsfolk har vunnet opp igjennom årene. Feire at vi har skapt et samfunn der vi tar vare på hverandre. Der vi behandler hverandre med respekt og menneskeverd, slik vi ønsker de skal behandle oss. Et samfunn der jeg er min brors vokter.

Kampen for et varmere samfunn, der vi inkluderer alle, der vi har en lønn man kan leve av, tak over hodet, der vi er likeverdige og likestilte borgere – Dèt, det er en kamp som aldri er vunnet. Og det er bra.

Det er viktig at vi aldri sier oss fornøyde med det vi har oppnådd men stadig kjemper for å ta oss fremover, i fellesskap!

Så, dere: vi er privilegerte nok til å få vokse opp i et av de beste landene i verden. Norge er – faktisk – et av verdens beste land. Oslo er, den raskest voksende byen i Europa – og spør du meg: den beste byen i verden.

Vi har et demokratisk samfunn der alle har rett til å uttrykke seg fritt og velge å leve sine liv som de selv vil. Et samfunn som vi håper skal sikre lik behandling av alle individer uavhengig av etnisk eller økonomisk bakgrunn. Det er lett å ta vårt system for gitt. Å anta at dette er den naturlige tilstanden for menneskeheten. Men – slik er det dessverre ikke. Vi er blant unntakene.

Jeg har lyst til å fortelle en historie. En erfaring jeg lever med hver eneste dag. Den 22. juli 2011 var jeg, som jeg var hver sommer da jeg var yngre, på sommerleir på Utøya.

Fredag 22.juli. For et vær. Jeg kommer ikke til å ha på meg shorts, så jeg gidder heller ikke å barbere legga.

Timene går. Så tikker det inn på mobilen: Det har vært en eksplosjon i Oslo. Sikkert en gasslekkasje tenkte vi. Etter et par timer hørte vi det vi trodde var kinaputter. Da gikk vi ned for å si at dette ikke var morsomt akkurat nå. Da så jeg vennene mine komme løpende. Løpende med frykt i øya. Løpende for livet. Da skjønte jeg at dette ikke var kinaputter.

Jeg har lyst til å fortelle en historie. En erfaring jeg lever med hver eneste dag. Den 22. juli 2011 var jeg, som jeg var hver sommer da jeg var yngre, på sommerleir på Utøya.

Fredag 22.juli. For et vær. Jeg kommer ikke til å ha på meg shorts, så jeg gidder heller ikke å barbere legga.

Timene går. Så tikker det inn på mobilen: Det har vært en eksplosjon i Oslo. Sikkert en gasslekkasje tenkte vi. Etter et par timer hørte vi det vi trodde var kinaputter. Da gikk vi ned for å si at dette ikke var morsomt akkurat nå. Da så jeg vennene mine komme løpende. Løpende med frykt i øya. Løpende for livet. Da skjønte jeg at dette ikke var kinaputter.

Jeg løp. Løp så fort jeg kunne. Jeg kom meg ned til stranda. Inne på øya hørte vi skudd. Skuddene nærmet seg. Var det en person, eller flere? Skuddene nærmet seg. Men jeg har aldri svømt lenger enn 10 meter i strekk før. Skuddene nærmer seg: jeg må bestemme hvordan jeg vil dø: Drukne eller blir skutt? Har ingen erfaringer fra tidligere, men jeg velger å drukne.

I mange uker i strekk etter 22.juli satt jeg i denne salen. Noen ganger i flere timer. Andre ganger en halvtime mellom to oppdrag. Noen ganger lei meg. Såra. Andre ganger sint og utålmodig. Men alltid: med refleksjoner.

Jeg innså: Vi mennesker er sterkere enn vi tror. For: den 22.juli svømte jeg 400 meter før jeg ble reddet av en båt. Jeg overlevde den dagen.

Men: Flere av mine nærmeste venner døde. Følelsene av å løpe fra skudd, mens kroppene falt bak meg.  Det er en ting. Men å vite: noen av de kroppene: var mine venner. Venner jeg alltid vil savne. Gode, håpefulle, unge mennesker som hadde hele livet foran seg, mistet selve livet.

Hva har Arbeidernes internasjonale dag å gjøre med den verste terroren som har skjedd på norsk jord i moderne tid?

Etter denne dagen «samlet» Norge seg, sies det. Og jeg bruker anførselstegn. Fordi: Hva betyr det? Når Maria Mena synger «mitt lille land»? Hva betyr det, når Karpe rapper «Jeg er en påfugl». Hva betyr det når over 200 000 mennesker samles til rosetog?

Hva betyr det når Siv Jensen sier «Vi er alle AUFere i dag». Hva betyr det når hele verdenssamfunnet sender meg i facebook-innboksen: «We are with Norway today?» Hva betyr det når folk vil klemme, kysse og tilnærmet klappe på deg? Det er ikke sympati jeg trenger. Det er ikke sympati VI trenger. Når vi sier «Aldri mer 22/7» må det betyr noe. Den betegnelsen må ha innhold.

Hva betyr det når Siv Jensen sier «Vi er alle AUFere i dag». Hva betyr det når hele verdenssamfunnet sender meg i facebook-innboksen: «We are with Norway today?» Hva betyr det når folk vil klemme, kysse og tilnærmet klappe på deg? Det er ikke sympati jeg trenger. Det er ikke sympati VI trenger. Når vi sier «Aldri mer 22/7» må det betyr noe. Den betegnelsen må ha innhold.

Kjære dere, på arbeidernes internasjonale dag må vi få stadfeste: vi bor i verdens beste demokrati. Et demokrati som har sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk etter de harde 30-årene og de enda hardere krigsårene og frem til i dag.

Vet dere hva demokrati er? Et samfunn som styrer seg selv. Dagen i dag er en påminnelse om at det er vi som styrer samfunnet. Stemmeseddelen, ikke pengeseddelen. Stemmen, ikke eliten. Det store VI, ikke de som skiller mellom oss og dem.

Det er opp til oss å definere dette samfunnet. Som borgere i et demokrati er det vi som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet kan vi velge hva slags samfunn vi skal ha.

Det er opp til oss å definere dette samfunnet. Som borgere i et demokrati er det vi som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet kan vi velge hva slags samfunn vi skal ha.

Gjennom våre handlinger kan vi velge mellom frykt og håp. Deres handlinger kan velge mellom fiendtlighet og raushet. Du kan velge usikkerhet og tillit.

Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

Kjære dere,

Vi lar ikke våre hjerter blir grepet av frykt.

Vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt.

Nordahl Grieg har skrevet: at det er de beste som dør. Slik kan det føles for oss som står igjen. Men vi som står igjen, vi er ikke hvem som helst. Vi som står igjen er 22.juli generasjonen.

Noen tror det bare er de som overlevde Utøya 22/7. Andre tror det bare var alle AUFerne som fikk den omtalen. Nei. Det er alle oss.

Det er alle oss som ønsker å forandre noe. Det er alle oss som er her i dag i fellesskap og engasjerer oss. Det er alle oss som vet at det å ignorere det onde, er å utsette det vonde.

Det er alle oss som vet at likegyldighet har en dyr prislapp. Det er alle oss som vet at verden trenger det. Det er alle oss som VET at det nytter. Arbeidernes dag er en påminnelse om akkurat det.

Med frihet, likhet og brorskap som verdier og demokrati og frihet som redskap -kjemper vi for vi et fellesskap som flest mulig kan føle seg en fullverdig del av, uavhengig av deres økonomi, etnisitet, legning eller tro.

Dere. Vi er 22. juli generasjonen. Og det er VI som bygger landet igjen.

 

 


 Tor B. Jørgensens hilsningstale.

MEDITASJON 1 mai – OSLO DOMKIRKE  Amos 8,4-7; (Jak 2,1-9); Luk 14,12-14

Vi hørte nettopp fra en profets tale.  Profeten var Amos. Talen hans er fra 700-tallet før Kristus.

I vår bibelutgave er det satt en overskrift på dette skriftavsnittet: «Herrens dom over uærlig handel».

Det er alvor nå. «Herren har sverget», skriver Amos – og i litt modernisert språk fortsetter han: «Herren vil ikke glemme rikingene som fikser på regler og ordninger så de kan tjene mest mulig.» Rikingene som umyndiggjør og undertrykker andre.

Amos talte for snart 3000 år siden. Vi kan bruke de samme ordene i dag!

«Markedsmekanismene», som vi i dag lar styre verdensøkonomien til de rikes fordel, gjør gapet mellom de som har og de som ikke har stadig større. De med pengemakt styrer de som blir stadig mer maktesløse. Både nasjonalt og globalt.

For å knytte an til den profetiske språkbruken til Amos: «Gud vil ikke ha det slik!»

¤¤¤¤

Det er en tekst nummer to som hører til 1.mai-gudstjenesten. Vi har ikke lest den.

Her er det Jakob, mange mener det er broren til Jesus og en av lederne i den første kristne tida, som skriver: «Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk!»

Jakob hadde observert at de rike blir behandlet bedre enn andre. Samtidig vet han det er de rike som undertrykker fattigfolk.

Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For her gjelder en kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.» Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn. Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begreper. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». Samtidig vet vi at gullstandarden ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles.

Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For her gjelder en kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.» Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn. Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begreper. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». Samtidig vet vi at gullstandarden ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles.

Er ikke 1.mais historie en bekreftelse på dette? Den nye industrivirksomheten skapte et brutalt samfunn der arbeiderne ble utbyttet og manipuler. Kravet om 8-timers arbeidsag samlet arbeiderne i Chicago seg om i mai 1886. Det ble dramatisk. 3 arbeidere drept.

Dagen ble til en kampdag for rettigheter og verdier i tråd med «den etiske gullstandarden»: For rettferdighet og likeverd. For frihet og fred. Barn skulle ikke tvinges til arbeid. Kvinner skulle likestilles med menn…. Sak etter sak. Fram mot vårt velferdssamfunn.

Kirkens maktelite var ofte en tung mostander i denne kampen. Til tross for Amos! Til tross for Jakobs «kongelig lov»!

Og ikke minst til tross for alt det Jesus sa og gjorde.

Dagens evangelietekst er hentet fra Lukasevangeliet (Luk 14). Jesus var invitert til måltid hos et høytstående medlem i samfunnet. Der så han hvordan alle søkte mot en plass øverst ved bordet. Jesus anbefaler dem i stedet å sette seg nederst.

Det går an å lese dette rådet slik at Jesus ber oss se verden nedenfra. Se virkeligheten fra deres side som hører til «nederst ved bordet». Var det ikke det Jakob, Jesu bror, hadde skjønt? Det er «nedenfra» vi forstår «den kongelige loven». Det er et grunnaksiom både i kristen etikk og i arbeiderbevegelsens solidaritetstenkning.

Men Jesus har mer på lager når han, slik vi hørte, henvender seg til dagens vert. Det er noe galt med selve gjestelista. Verten hadde bare invitert venner og familie – det gode selskap. Skal en handle ut fra «den kongelige loven» skal en heller innby de utenfor. De som aldri blir invitert. De som ikke har kapasitet til å be igjen: «De fattige og uføre, lamme og blinde».

Da skjer festen i det rommet hvor Jesus befinner seg. Der fellesskapet reiser opp og frigjør, myndiggjør og integrerer de som er «utenfor».

Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor.

Jo tettere jeg er kommet inn i deres saker, jo verre blir det. Norge styrer ikke lenger etter «den kongelige lov». Styresmaktene vår har bevisst tatt ut referansene til denne loven.

For nå skal en ikke lenger kunne foreta «rimelighetsvurderinger», som det heter så fint i det tekniske og ufarliggjørende juridiske språket. Nå styres alt av det politikerne nesten stolt kaller «innvandringspolitiske hensyn»!

Her er det mye strenghet. Lite rettferdighet. Og ikke noen medmenneskelighet lenger.

Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor.

Det går noen få tusen «papirløse» mennesker rundt i gatene våre, noen har vært her i 15-20 år. De har ikke de nødvendige papirene til å få seg en bankkonto, ikke et bankkort, ikke en adresse, ikke elementær helseoppfølging. De får ikke arbeid. – De har ikke noe hjemland å reise til….. De eksisterer ikke – i følge norske myndigheter.

LO-kongressen har faktisk formulert vedtak om i alle fall å undersøke muligheten for å gi dem visse rettigheter. Blant annet retten til arbeid.

Men invitasjonskortene til vår «velferdsfest» er fortsatt ikke kommet. Mens vi lar dem forbli i skyggenes land. Mens politikerne tilsynelatende har glemt våre forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler – og «nestekjærlighetsloven», og «solidaritetsloven» som samfunnet vårt er bygget på.

Både i arbeiderbevegelsen og i kirka er det en lang historie for midt i det som kan oppleves som en mørk verden – å løfte blikket å se seg rundt. Se etter lyset. Se hva som er hellig. Hva som er edelt. Menneskets verd – hos dem nederst ved bordet – og de som er utenfor.

Både i arbeiderbevegelsen og i kirka er det en lang historie for midt i det som kan oppleves som en mørk verden – å løfte blikket å se seg rundt. Se etter lyset. Se hva som er hellig. Hva som er edelt. Menneskets verd – hos dem nederst ved bordet – og de som er utenfor.

Sangen har vært et viktig middel i denne kampen – både i arbeiderbevegelsen og i kirka. Poetene kan skape bilder. Sangene deres skape engasjement. Håp og tro.

Vi skal nå synge en ganske ny kampsang, skrevet av en av Den norske kirkes store, nålevende salmediktere, Svein Ellingsen: «Noen må våke i verdens natt»…. «Noen må bære en annens nød». «Noen må vise mildhet».

1. mai er en viktig dag – også her i kirka! For fortsatt må «noen kjempe for andres rett!» …….

¤¤¤¤¤

((Rettferdige Gud, du har kalt oss til å forvalte jorden og elske hverandre. / Vi ber deg: Gi oss vilje til å dele dine gaver rett. / La arbeidet vårt bli til velsignelse for alle mennesker, så vi sammen kan bygge et samfunn i rettferd, solidaritet og fred, / ved din Sønn Jesus Kristus vår Herre, som med deg og Den hellige ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet ogtil evighet. Amen))

 

Ønsker du å bli medlem i Kristne Arbeidere?

Medlemskap i Kristne Arbeidere koster 200  kroner i året. Magasinet Kristne Arbeidere er inkludert.

 

Velkommen til oss!

 

1.mai-gudstjeneste i Oslo Domkirke

i Artikler av

Velkommen til 1. mai-gudstjeneste i Oslo domkirke.

Tradisjon tro, og i solidaritetens tegn, inviterer Kristne Arbeidere til 1.mai-gudstjeneste i Oslo domkirke.

Program:
* Politisk appell ved varaordfører i Oslo, Khamshajiny Gunaratnam (Ap).
* Hilsen ved tidligere biskop og sentralstyremedlem i Kristne Arbeidere, Tor B. Jørgensen.
* Sang Christiania Damekor
* Elisabeth Thorsen, liturg
* Kåre Nordstoga, orgel

Tidspunkt: 15.00-16.00

Sted: Oslo Domkirke

Vel møtt – ta gjerne med en venn!

https://kirken.no/nb-NO/ fellesrad/kirkeneioslo/ menigheter/oslo-domkirken/ hva-skjer/ 2018-05-01-gudstjeneste/

Emissær, filmprodusent og sosialist – Hans Lindal

i Artikler av
Hans Lindal

Det var en ambisiøs målsetting de hadde satt seg, forsamlingen som en februarsøndag i 1939 gikk fra Folkets Hus i Oslo til gudstjeneste i Domkirken, om lag to kvartaler unna. På mange måter representerte den korte strekningen de gikk en lang og ambisiøs vei, og visjonen var at man skulle bygge en bro mellom kirken og arbeiderbevegelsen.

Dagen før hadde forsamlingen stiftet «Norges Kristne Arbeideres Forbund», en bevegelse som, med plattform i arbeiderbevegelsen, skulle forbundet arbeide for å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassen. Det stillferdige toget fra Folkets Hus til kirken skulle understreke at dette var mennesker med tilhørighet begge steder.

Hans  Lindal var Kristne Arbeideres første ansatte sekretær.  I 1938 ga han ut boka «Socialisme og kristendom – et saklig ord til den norske arbeiderklasse». Boka kom på «Kristne Arbeideres Forlag» – et forlag Lindal selv hadde startet. Boka hadde et dobbelt sikte: Å vinne arbeiderklassen for Kristus, og å skape en økt sosial bevissthet blant de kristne. Da det ble klart for ham at indremisjonsselskapet ikke ville ta opp et slikt arbeid, begynte han målbevisst å arbeide for opprettelsen av en ny organisasjon: Et forbund av kristne arbeidere. Høsten 1938 begynte han å gi ut et tidsskrift med det litt selsomme navnet «Kr-A-Ti». Det var en forkortelse for Kristne Arbeideres Tidsskrift. Hans Lindal laget også  Norges første amatørfilm for Kristne Arbeideres Forbund om Hans Nielsen Hauge.

Her kan du se Hans Lindal intervjues av Sverre Tinnå på NrK. Intervjuet ble gjort søndag 25. juli 1971.

Intervju I

Intervju II

 

Kilder: Nrk og Nils Petter Enstad

ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN – Hva er det som skjer i landet vårt?

i Artikler av
PASTOR FRANK HÅVIK, Nytt Liv Sunnhordland (en menighet i De Frie Evangeliske Forsamlinger)

Til justisminister Sylvi Listhaug
Kopi til statsminister Erna Solberg

EN APPELL FRA PASTOR FRANK HÅVIK, Nytt Liv Sunnhordland (en menighet i De Frie Evangeliske Forsamlinger) Gjengitt med tillatelse (red)

Det er mye som taler for at familien som i går morges ble hentet ut fra møtelokalet Betania på Fitjar med det første blir transportert ut av landet tilbake til Afghanistan.

Denne skaden må ikke skje. Og jeg vet ikke lenger hvem som kan forhindre denne ulykken. Jeg sender derfor en direkte henvendelse til deg, justisminister med kopi til landets statsminister. Kanskje har du/dere mulighet til å forhindre politiet i å foreta denne uttransporten med de alvorligste konsekvenser for denne lille familien, i alle fall før saken har vært prøvet i lagmannsretten. Vi mener at når to rettsinnstanser som skal forvalte de samme lover kommer til to motsatte konklsjoner, bør saken få en god behandling i lagmannsretten. Å sende dem ut i ventetiden er ikke bare livsfarlig for dem, men det ville være å forgripe dom i retten.

Menigheten Nytt Liv Sunnhordland er ikke i tvil om at de er ekte konvertitter så godt som noen. Mannen konverterte før første avslag i UDI, og kona et år senere. Vi registrerer at våre myndigheter mener at tidspunktet for deres konvertering bekrefter deres mangel på troverdighet og at disse opplysningene bare framkommer som en «klar utbygging av asylgrunnlaget». Dette er vi helt uenige i. Vi har over tid lært dem å kjenne som ekte troende i samsvar med de kriteriene vi legger til grunn for å være kristen i en menighet i vår tradisjon.

Da vi fryktet at de kunne blir fraktet ut av landet før saken hadde vært oppe til behandling i lagmannsretten, gikk vi til det uvanlige skritt å åpne vårt kirkehus for dem i den tro at politiet ville respektere «kirkefreden» i henhold til de retningslinjene justisministeren sendt ut for snart 20 år siden. Vi er glade for den støtten vi har fått, blant annet fra Bjørgvin biskop, Halvor Nordhaug, og Fitjars ordfører Wenche Tislevoll (H), i vår forståelse av at vårt kirkebygg Betania i denne sammenheng er å forstå som en kirkebyggning.

Men det hjelper så lite dersom familien blir sendt tilbake til Afghanistan med det aller første. Det er det saken nå gjelder.Vi vet at norske myndigheter mener det er uten fare for påståtte konvertitter å returnere til Afghanistan. De kan bare i tråd med Sharialoven frasi seg sin nye, påtatte religion og vende tilbake til islam. Det vil bli respektert i muslimske miljøer i landet. I praksis betyr dette, slik vi ser det, at norske myndigheter ber våre venner frasi seg sin tro på Jesus Kristus. For oss framstår dette som dramatisk og ikke i overensstemmelse med elementære prinsipper når det gjelder trosfrihet.

Jeg henvender meg i min fortvilelse til dere to i vår regjering som de eneste som har myndighet til å la politiet stanse uttransporteringen nå, og gi familien trygghet i landet til saken deres er ferdigbehandlet.  Denne henvendelsen er utformet i morgentimene på veg inn i en helg vi frykter skal bli en utsendelseshelg. Vi vil be alle menigheter og forsamlinger tenne et lys og be en bønn for denne familien denne helga.

I fortvilelse og håp,

Frank Håvik

Fitjar, 24.2.2018

Gå til Toppen