Jesusbarnet

«Kan det komme noe godt fra Nasaret?»

i Artikler av

Kan det komme noe godt fra Nasaret? Dette fordomsfulle spørsmålet gjaldt julens hovedperson da han som voksen mann hadde oppsøkt mer sentrale strøk. Men spørsmålet er også nært forbundet med barnet i krybben i den fattigslige Betlehems-stallen, som er det mer konkrete utgangspunktet for følgende betraktninger.

Av Oddbjørn Johannessen Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder. 

Jesus ble – som historisk person – aldri på noe tidspunkt i livet medlem av det gode selskap, selv om ettertiden har gitt ham en annen posisjon. Han er – i hvert fall formelt – hovedperson i den kirkelige høytiden vi nå går inn i. Det sniker seg likevel ofte inn en noe beklemmende følelse av at fødselsdagen ikke lenger er avhengig av fødselsdagsbarnet. Ja, kanskje går det an å si det så sterkt at feiringen gjør seg best uten. At høytidsmarkeringen først og fremst er av rituell art – og det kan vel være verd noen tanker…

Så blev det da jul som det blir hvert år,

og julefest holdtes i hver en gård

så langt som den hellige kristenhet når.

Og ribbe og surkål og øl og dram

man åt og drakk til ære for ham

som fødtes i armod og døde i skam.

(…)

 

Hver eneste sjel i vår kristenhet

blev løftet på bølger av kjærlighet!

For fred er det beste – som alle vet.

 

Slik formulerte lyrikeren Rudolf Nilsen seg i det ironiske diktet ”Fred på jord” i 1929. Et relevant apropos også til julefeiringen i 2017, sannsynligvis. Ja, kanskje er Rudolf Nilsens spark mer på sin plass i vår tid. Vi har ikke samme type klasseforskjeller som man hadde i mellomkrigssamfunnet, men julen tydeliggjør de forskjellene som fremdeles er der. For at julefeiringen skal bli vellykket, er det – om ikke en betingelse, så i hvert fall en stor fordel om man kan skilte med et harmonisk og lykkelig familieliv og en solid bankkonto. Gavehysteri, pyntehysteri, lykkehysteri kaver opp en tilværelse som for mange er problematisk nok fra før. Denne utvendigheten ved vår moderne julefeiring, som gjør kjøpesentrene til de egentlige katedraler og markedsførerne til seremonimestre, står i grell kontrast til den livsforståelse barnet i krybben er et uttrykk for, og som er et betimelig korrektiv til oss alle – om vi kaller oss kristne eller ei.

Det allegoriske innhold i Bibelens Jesus-bilder, enten det er barnet i krybben, snekkersønnen fra provinsbyen Nasaret, autoritetsrefseren eller den forlatte på korset forteller en sammenhengende historie om solidaritet. En solidaritet først og fremst med dem som faller utenfor all ”vellykket” konvensjonalitet. En solidaritet med praktiske konsekvenser. I tråd med dette finner ikke den voksne Jesus fram til de veltilpassede, til samfunnsstøttene når han skal velge seg sine nærmeste fortrolige. I stedet oppsøker han taperne: fattige fiskere, kompromitterte tollere og kvinner med tvilsomt rykte. Han var i sitt virke konsekvent outsider og provokatør – ikke for provokasjonens skyld – men for solidaritetens. Dermed ble han også et konstant hår i suppa for de ”rettroende”. Og han provoserte vedtatte religiøse normer ved å bryte regler som var menneskefiendtlige. Han jaget pengevekslerne ut av tempelet, og han kalte de religiøse autoritetene ”kalkede graver”. Han våget å stille seg laglig til for hogg ved å være tydelig, ved å ta stilling. Han var i beste forstand motkulturell.

 

De rike ble pisket med svøper og ord:

i dem hadde ondsinnet røtter.

Men synderen spiste ved frelserens bord,

og skjøgene lå ved hans føtter.

At mesteren blev som han blev, er det rart,

med omgang av sådan en art?

 

Slik beskriver Rudolf Nilsen ham i et annet juledikt. Og kanskje nettopp i litteraturen – og ofte hos forfattere som i teologisk eller kristen forstand er ”kjettere” – har bildet av solidaritetens Jesus overlevd i en type outsiderposisjon der han fungerer som en – ikke moraliserende – men moralsk utfordring: ”De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt”. Skjønnlitteraturens julebeskrivelser formidler som oftest ”den andre historien” – ikke glansbildet av den lykkelige kjernefamilien som utstråler uendelig harmoni og mett trygghet. Det er historien om kulde, ensomhet, fattigdom – om det å være utenfor. Det eneste selskap Sigbjørn Obstfelders nattevandrer har i diktet ”Julaften”, er en ”stakkels frostdød spurv”, og vi kjenner alle H. C. Andersens ”lille pige” som har noen skarve fyrstikker som eneste juletrøst. Der eventyret har latt fattigdommen få et romantisk skjær, er alle harmoniserende og formildende omstendigheter borte i Amalie Skrams ”Karens jul”. Naturalistisk nøkternt lar forfatteren den tragiske fortellingen tone ut slik, etter at Karen har frosset i hjel i et skur sammen med sitt nyfødte barn: ”Den første arbeidsdag efter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshus rive ned og transporterer bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere”

Hvorfor trekker jeg så fram det mange vil oppleve som oversentimentale historier fra et annet århundre? Ikke for sentimentalitetens skyld, men for perspektivets. Det disse litterære eksemplene forteller, er blant annet historien om det å være utenfor et privilegert, eksklusivt og ekskluderende fellesskap. Og det er en historie som kan oppdateres. Nå finner man kanskje ikke så mye av den ”klassiske” fattigdommen her på berget, men mange flere enn vi liker å tenke på er satt utenfor de priviligertes fellesskap.

I Jens Bjørneboes dikt ”Litterær jul” er de perspektiverende ordene lagt i munnen på uteligger-lyrikeren Ole Kobbenuten, som for en sjelden gang varmer seg på en kafé (det er hans form for julefeiring):

…og enda engang myser han mot ruten

og ser at nu i dag til en forandring

er borgerhæren stedt på vintervandring.

Som beduiner gjennem ørkensanden,

slik stolprer de i dype vintersneen

og kjøper små presenter til hinannen.

 

En dag i året tenker de på andre,

og derfor må de ideligen vandre,

mens vi kan strekke bena i kaféen

og hvile under granens glade glitter.

Nu er det jul, nu er det vi som sitter!

Kirkens høytider – i særlig grad julen – er sannsynligvis de periodene av året det er vanskeligst å være annerledes. Det er så godt som et faktum at det nettopp da er ensommere å være ensom. Mer problematisk å være arbeidsløs, gammel, syk, flyktning eller på annen måte en avviker fra det antatt normale. Og det bør være et paradoks – både for kirken og for samfunnet ellers. Disse høytidene burde jo være fellesskaps-fremmende. Et bibelord trenger seg på i all sin krasshet, og det er lagt i munnen på Vårherre selv: ”Jeg tåler ikke urett og høytid sammen”.

Det er – om noen skulle tro det – ikke mitt anliggende å ta julegleden fra noen, men julen kunne vel være et velegnet memento for de fleste av oss. En tid for ettertanke. En tid for å rense hjerne og hjerte i stedet for å synke sammen under vekten av alle julebordene – i stedet for å slite vettet av seg for å finne igjen normalpulsen etter alle de desperate handleturene. Kanskje man da også fikk tid og anledning til å løfte blikket noen tommer? Og kanskje man kunne risikere å oppdage et medmenneske eller to som man ellers ikke ville lagt merke til?

Bildet av barnet som ble født i en stall vekker de mykeste følelsene i oss, følelser som har med omsorg, omtanke og beskyttelse å gjøre. Samtidig – når vi kjenner barnets videre skjebne – formidler det et budskap om solidaritetens fødsel – en solidaritet som imidlertid stadig vil være truet. Det finnes alltid en Herodes. Sagt på en annen måte: Den kalde, livsfiendlige kynisme som Herodes representerer i evangelieberetningen, er ikke som fenomen tidsbestemt – men den har mange ansikter. Den er solidaritetens dødsfiende. Jens Bjørneboe har på sitt vis gitt uttrykk både for herodeskreftene og håpet i det litt tvetydige diktet ”Natten” – og med et ønske om en god jul gir jeg ham siste ordet:


Natten inatt er hellig.

Noe skal skje.

Det som skal komme fra himmelen

er ikke bare sne.

 

Natten i natt er hellig.

Noen skal dø i natt.

Nysådd og angst og matt

spirer en himmel i isen

der gaten er blank og glatt.

 

Natten i natt er hellig.

Noen skal fødes i natt

Vår mørke, kjølige klode

er ikke helt forlatt.

Fra hennes lysende søsken

kommer der noen i natt.

 

Teksten er også publisert på www.verdidebatt.no

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

Siste fra Artikler

Stå opp!

For arbeiderbevegelsen er solidaritet, humanitet og retten og plikten til arbeid helt
Gå til Toppen