Jesus

«Det internasjonale gjennombruddet i Norge er nå – i 2017 – definitivt over», skriver Terje Tvedt i innledningen til sin seneste bok Det internasjonale gjennombruddet, hvor han beskriver og analyserer det som skjedde med Norge fra 1960-tallet til i dag. Samfunnsforskeren og historikeren Terje Tvedt gjør det klart at han er den første til å foreta en slik analyse. Perspektivet er stort. For «Norges utvikling og skjebne er en del av verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Målet hans er «på bakgrunn av undersøkelser av et enormt svært empirisk materiale å identifisere utviklingen av og karakteren til samtidens dominerende myter da Norge møtte verden og verden kom til Norge». For å kunne avsløre samtidens myter må forskningen «søke uavhengighet, være kritisk og til og med nedbrytende før den kan være samfunnsbyggende». For forskningen skal «avkle politikken dens skinn av naturlighet og tydeliggjøre hvordan den var festet til en bestemt bakgrunn og kontekst».

En bokomtale  av Terje Tvedts siste bok  ved Tor Berger Jørgensen –  Sentralstyremedlem Kristne Arbeidere og biskop emeritus. Kronikken har også stått på trykk i (VL 12.2)

Modig. Det er et modig innsteg. Og Tvedt er belest og original i sin tilnærming. Han har rett i at det lett utvikler seg myter i den offentlige samtalen og i de politiske prosessene. Mytene kan skjule eliters makt og deres egne interesser. Men at myteknuseren Tvedt skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, står også som en myte. Myten er spunnet av Tvedt selv, rundt hans selvproklamerte rolle som uavhengig historiker og samfunnsviter. Tvedt er selvsagt bundet av sine egne forestillingsmønstre om «verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Det bestemmer utvalget av dokumentasjon og hvilken vinkling han gir denne dokumentasjonen.

Mangler innsikt. Tre tilsynelatende små detaljer forteller noe om at Tvedt mangler avgjørende innsikt i prosesser han tegner og analyserer. For det første: Tvedt tillegger Den norske kirke en viktig rolle som døråpner for islam i Norge. Men har Tvedt skjønt hva som foregår? Hva «lekker» han om eget ståsted når han i en fotnote påpeker at biskop Gunnar Stålsett ved det første offisielle besøket i moskeen på Grønland, ikke dro dit «for å holde en preken om Jesus, om tradisjonelle religiøse verdier i Norge eller om ytringsfrihet», men heller kom på besøk for å «gjøre ære på lederen av moskeen». Hvilke forestillinger har Tvedt om sensitive førstemøter mellom religiøse ledere som er svært klar over sine forskjeller?

I samme fotnote gjør Tvedt et ironisk poeng av at Stålsett hilste imamen med at muslimer, jøder og kristne kaller seg Abrahams barn. Men imamen var pakistaner, «det vil si definitivt ikke Abrahams barn», skriver Tvedt (s. 328) Dette er en merknad til stryk. Muslimer, uavhengig av etnisk tilhørighet, oppfatter seg som barn av Abraham, slik kristne gjør.

Konspirasjonsteori. Siste poeng: Hvilke motiver finner Tvedt for Den norske kirkes velvilje overfor islam? Han kommer med den oppsiktsvekkende opplysningen at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke ønsket å etablere et dialogforum med norske muslimer «fordi det var viktig for kirkeledernes internasjonale posisjon». Tvedt mener at norske kirkeledere har vært styrt av egen «internasjonal karriere» og med det indikerer at de egentlig ikke har vært opptatt av slikt dialogarbeid. (s.203)

Det dreier seg om to navngitte, norske kirkeledere (Trond Bakkevig og Olav Fykse Tveit) og generalsekretærstillingen i Kirkenes Verdensråd.

Det gjelder også organiseringen av Islamsk råd i Norge. Internasjonale ambisjoner gjorde «det helt nødvendig for de kristne lederne å hjelpe til med å organisere muslimene». Hva er det Tvedt skriver her? Selvsagt kan det dokumenteres at Mellomkirkelig råd og Den norske kirke har ment at Bakkevig og Fykse Tveit var gode kandidater til generalsekretærjobben, og kandidatene selv har hatt lyst på en slik utfordring. Men Tvedt skaper myter om at ønsket om en slik stilling er et avgjørende motiv for å drive dialogarbeid i Norge. Det Tvedt gjør, er å nedgradere kirkelederes personlige integritet og Den norske kirkes seriøsitet som kristen verdiaktør i samfunnsprosessene. Slike myter hører hjemme på konspirasjonsteorienes mørkeloft.

Skaper begreper. Tvedt er flink til å skape begreper. «Det internasjonale gjennombruddet» er en god tittel og et godt forskningsprosjekt. Det skjedde store endringer i verden og i Norge etter at gjenreisningen etter krigen, var gjennomført. Utviklingshjelpen kom som et nasjonalt redningsprosjekt ut mot den nye internasjonale virkeligheten. Men prosjektet var ikke særlig vellykket, ifølge Tvedt. Det bygde på uklare premisser og oppnådde egentlig lite, og utviklet etter hvert klare sykdomstegn som blant annet kommer til uttrykk i det Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks», som er blitt et lukket elitesystem. Denne eliten har solt seg i sin myte om Norge som internasjonal samvittighets- og godhetsaktør. Tidligere begrepsdannelse fra Tvedt peker på disse mytenes selvbekreftende og selvmotsigende karakter: «Den norske samaritan» og «godhetstyranniet».

Underslår røtter. Men dette har gått utover Norges «offentlige sjel» og truer derfor Norges nasjonale identitet. Den humanitære og politiske eliten har bygget sitt virkelighetsbildet på en myte – myten om de universelle menneskerettighetene. Tvedt peker på at slik referansen til menneskerettighetene brukes i norske utredninger og i den politiske debatten i den internasjonale gjennombruddsfasen, er nybruk. Når de nå kalles universelle, kan de motivere til ny, statlig begrunnet «misjonering» av sekulære verdier. Men de er ikke universelle. De er vestlige. Og ved å presentere dem som sekulære underslår de verdienes historiske røtter.

Norge har gjennom dette prosjektet oppgitt sin «offentlige sjel». Det er blitt vanskelig å snakke om «norske verdier». Forsøket på å skape det «multikulturelle» samfunnet har, slik jeg forstår Tvedt, vært mislykket. Islams inntog på den norske samfunnsarenaen er det tydeligste tegnet på det.

Dialog med islam. Det er fortjenestefullt at Tvedt er opptatt av verdier og deres tilknytning til religion. Det mest påfallende for Tvedt, da islam kom til Norge, er Den norske kirkes dialoglinje. Denne linjen har ifølge Tvedt vært «bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelse av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller hva den faktisk oppnådde». Ja vel? Hvor godt kjenner egentlig Tvedt til hva som har skjedd i dette dialogarbeidet? Kildereferansene hans er sparsommelige. I tillegg til bildet av kunnskapsløse aktører (biskop Stålsett) og ambisjonsrike kirkeledere (Bakkevig og Fykse Tveit), spør Tvedt om det kan skyldes at et tydeligere islam vil kunne «gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet»! Han viser her til en helt alminnelig observasjon av biskop Kvarme, Stålsetts etterfølger som Oslo-biskop: «Det religiøse mangfoldet rundt oss gir større åpenhet for tro og religiøs identitet… spesielt dem som får kjennskap til islam hvor gudstro har en mer sentral plass i dagliglivet.» (s. 200)

Myter om motiver. Er det vanskelig for Tvedt å anerkjenne at kirkeledere og biskoper kan ha et genuint ønske om å møte medmennesker fra andre religiøse tradisjoner i åpne og direkte samtaler i respekt og forståelse? Må han skape myter om andre motiver? Og kan respekten og forståelsen hos kirkelederne nettopp skyldes nærhet til kirkene i Midt-Østen som er gjenstand for undertrykkelse og utstøtelse? De ønsker støtte i sin fortvilede kamp, men de vet mye om at konfrontasjon og provokasjoner bare kan gjøre ting vanskeligere for dem.

Dette perspektivet er viktig for å forstå kirkens kritiske holdning til Vebjørn Selbekks trykking av de danske Muhammed-karikaturene i 2006. Og Tvedt kritiserer teologen og religionsforskeren Oddbjørn Leirvik når skriver korstogene «slik at de lærdommene han trekker kan støtte opp om Kirkens dialogpolitikk overfor islam i dag» (s. 205). Tvedt kan selvsagt vurdere dette som mangelfull historieskriving, men at det å skulle være uberettiget som et bidrag for å utvikle fellesskap og forståelse i dag, står for meg som en myte. Leirvik er i alle fall tydelig på sitt prosjekt.

Uklart. Det store spørsmålet om hvorfor Tvedt avskriver menneskerettighetene som verdigrunnlag blir uklart for meg. Det kan virke som det skyldes at de omtales som «universelle». Det er de ikke mener Tvedt. Men det er avhengig av hans forståelse av begrepet universell. Og vilje til å se langsiktige og sammensatte utviklingslinjer. Selv om begrepet menneskerettigheter er nytt er finnes spor av de verdiene disse representerer i forskjellige tradisjoner. Og de er under stadig utvikling. Striden om anerkjennelse av homofilt samliv er et eksempel på det. Det interessante er at menneskerettighetene har funnet plass i vår grunnlov i 2012. Det er ikke av særlig interesse for Tvedt. Han gjengir den nye utformingen av § 2 bare ett sted (s. 166) uten å ta med leddet om menneskerettighetene og uten å gå nærmere inn i en av de mest sentrale debattene om verdigrunnlaget for den norske staten. Han konstaterer et annet sted at det ved periodens slutt «ikke fantes noen norske verdier. Eller at … det var så vanskelig å definere dem, at det var like greit å avskrive dem» (s. 246).

Ensidig og forenklet. Mot slutten tar Tvedt endelig fram opplæringsloven som sier at opplæringa skal «byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Tvedt avskriver elegant denne formålsparagrafen fordi den ikke baserer seg «på virkeligheten og historien» og fordi den ikke «samler Norge som samfunn» (s. 281). Hvis det er det Tvedt mener han har påvist i sin studie om det internasjonale gjennombruddet, vil jeg si at det i beste fall er en svært ensidig og forenklet fortolkningen av situasjonen i det norske samfunnet. Det er som å skulle gi dem rett som midt på 1880-tallet spådde at Norge ville opphøre å være et samlet folk og et godt samfunn om venstrekreftene fikk gjennomslag for å samle all politisk makt i Stortinget. Eller noen tiår senere gikk imot kvinnelig stemmerett fordi det vil oppløse grunnstrukturen i samfunnet.

Omstridte verdier. Verdier er omstridt. Oppslutningen om samfunnsmessige visjoner som nedfelles i lover, kan i perioder være mangelfull. Kvaliteten vil vise seg over tid. Ikke minst i krisetider. Var det noe av det vi så etter skuddene mot synagogen i Oslo i 2006? Eller etter 22. juli 2011? En hendelse Tvedt for øvrig ikke berører.

At Tvedt i Det internasjonale gjennombruddet gir oss et aktuelt svar på «Norges utvikling og skjebne som en del av verdenshistorien dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd», kan etter mitt skjønn ikke vurderes som annet enn en myte – alle gode og interessant poenger til tross. En dynamisk forståelse av menneskerettighetene kan fortsatt ha avgjørende og samlende innflytelse på det flerkulturelle norske samfunnet og på Norges bidrag i det internasjonale samfunnet.