Historien

UTDRAG FRA FORBUNDETS HISTORIE 1939-1999

Da forbundet fylte 60 år i 1999 skreiv tidligere forbundsleder og redaktør i Brorskap Gerd Grønvold Saue en artikkel om forbundets historie fram til 1999. Artikkelen er gjengitt i sin helhet her.

60 år – midt i livet
Av: Gerd Grønvold Saue, Brorskap nr. 2/3 1999

I år er det 60 år siden Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet. Det skjedde med et stort åpningsmøte i Folkets Hus i Oslo lørdag og søndag 18.-19. februar 1939. Egentlig skulle stiftelsesmøtet ha vært holdt et par måneder tidligere, mellom jul og nyttår 1938. Men det måtte utsettes til fastelavnshelgen -39 på grunn av munn- og klovsyke på Østlandet i romjula. Sykdommen skapte reisevanskeligheter, berettes det.

Søndag 19.februar gikk alle møtedeltakerne til gudstjeneste i Oslo Domkirke. Såvel gudstjenesten som møtet i Folkets Hus skal nevnes i forbindelse med stiftelsen for å understreke forbundets særpreg. Det nye forbundet hørte hjemme både i arbeiderbevegelsen og i kirken.

Med plattform i arbeiderbevegelsen skulle forbundet arbeide for å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassen.
En skulle nå dem som ikke hørte Ordet forkynt, fordi de sjelden eller aldri satte sine ben i en kirke eller et bedehus, het det. Ordene Hang unektelig annerledes i 1939 enn i vår tid, da forkynnelse når oss gjennom moderne medier hver eneste dag. Skulle en høre forkynnelse den gang, måtte en gå på et kristelig møte eller i kirken.
Det er også nødvendig å minne om den enorme avstand det var mellom arbeiderbevegelsen og kirken. Mistro – og vonde erfaringer – hadde satt seg så fast at de fleste sosialister holdt seg på lang avstand fra ‘kjerka”. De som tilhørte kirken, og nå var samlet i Folkets Hus, skulle bygge bro over kløften. Det nye forbundet skulle også arbeide for å fremme kristne verdier i Arbeiderpartiets politiske program. Isfronten skulle brytes.

GRUNN TIL MISTRO?
Dannelsen av Norges Kristne Arbeideres Forbund ble hilst med glede og forventning av noen, men av langt flere innflytelsesrike personer ble den sett på med mistro. I Indremisjonen var en redd for at det var “et allianseforetagende”. Bemerkelsesverdig er også det bekymrede brevet som en dag dumpet ned i sekretær Hans Lindals postkasse: “Skal eders arbeide drives på luthersk grund eller ikke?” Brevet er undertegnet Ole Hallesby.
Hallesby er ikke det eneste kjendis-navn en overraskende finner i forbindelse med NKAFs stiftelse. Mange ble kontaktet for å uttale seg, Ludvig Hope, Martin Tranmæl, Kolbjørn Fjeld – her har vært drevet en iherdig lobbyvirksomhet.
Grunnleggeme begynte også snart å distribuere et eiendommelig kristelig blad med det ubegripelige navn, Kr-A-Ti (en brukte forkortelser på en tid da dette slett ikke var sømmelig for et anstendig blad!). Det var nok å kaste et blikk på redaksjonskomiteens sammensetning for å forstå at noe nytt og kanskje farlig var i emning. Komiteen presenterte seg slik: Fabrikkarbeider Mikkelsen, pusseformann Knutsen, verksmester Jahren og jembanesnekker Haugen.

EVENTYRLIG VEKST
På stiftelsesmøtet ble journalist Th.B.Bellisøen valgt til formann. Men bare noen måneder senere, sommeren 1939, trakk han seg ut av forbundet, uvisst av hvilken grunn. Sokneprest Alf B.Bastiansen ble da valgt til formann, og han innehadde vervet under hele krigen, helt fram til 1948. Sokneprest Bastiansen, med sitt gnistrende engasjement, sitt klarsyn og sin store arbeidsinnsats kom til å sette et sterkt preg på forbundet i disse grunnleggende årene.

Da krigen brøt ut i april 1940, bare vel et år etter det historiske møtet i Folkets Hus, hadde forbundet rukket å opprette 10 livskraftige avdelinger. Og så ble alt foreningsarbeid som hadde politisk tilknytning, strengt forbudt. Da skjer det noe eiendommelig. En skulle tro at NKAF nå måtte legge ned virksomheten til krigen var slutt. Men det skjedde ikke. Tvert imot ble krigsårene forbundets mest kreative år, takket være det sunne bondevetts utrolige evne og fantasi til å finne utveier. Arbeidet vokste fra år til år, selv om det til slutt holdt på å ende i Gestapos klør.
I 1945 stod Norges Kristne Arbeideres Forbund fram med 170 avdelinger og ca 7000 medlemmer! Kr-A-Ti, som nå fikk navnet Brorskap, hadde et opplag på 7500 og kom ut hver måned. Men etter krigen varte det ikke lenge før frafallet begynte. I 1950 årene regnet vi medlemstallet til 4000-5000, uten at jeg kan verifisere dette tallet da ingen medlemslister eller arkiver fra denne tid finnes.

ARKIVET BRANT OPP
Det er ikke lett å skrive NKAFs historikk, selv for den som har vært med i arbeidet i mer enn 50 år, da forbundets arkiver gikk opp i flammer på midten av 1950 tallet. NKAF hadde da sitt kontor i Sagdalen (nær Lillestrøm), der forretningsfører Hilmar Myhre også hadde sin bolig. Han drev et landhandleri i første etasje, i annen etasje bodde han med sin familie og i tredje etasje drev han forbundets kontor. Og en natt skjedde katastrofen. Det oppstod en eksplosiv brann i bygningen. Huset brant ned til grunnen, alt innbo brant opp, deriblant NKAFs kontor med arkiv og alt annet materiell. Alt historisk materiale gikk opp i flammer.
Jeg har i forbindelse med denne artikkelen undersøkt i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, i håp om å finne bevart førstehåndsstoff fra de aller første årene i forbundets historie. Forsøket gav ikke resultater.

PIONERVIRKSOMIIET
Men om verdifull informasjon fra de første årene har forsvunnet, er vi ennå noen som husker fra slutten av 1940 årene og fremover. Selv husker jeg svært godt stemningen og holdnigene fra disse tidlige årene. Blant annet beskyldningene om politisering av kristendommen når vi tok opp urettferdige samfunnsforhold. Vi husker også den beinharde kampen for å få lov til å fagorganisere seg, en kamp vi kjempet i år etter år. Min arbeidsgiver i et kristelig foretak tillot ikke at vi journalister organiserte oss. Dette skjedde ikke i 1940- årene, jeg jobbet i bedriften hans 1954-66. Da jeg ble ansatt, sa han: Du har jo ikke så store behov. Hvor mye trenger du for å leve?

Vi har med glede nedtegnet hva daværende domprost Tord Godal sa ved forbundets 20 års jubileum i 1959:
“Sjelden har en forholdsvis beskjeden gruppe betydd så meget for vår kirkes arbeid som Norges Kristne Arbeideres Forbund. NKAF har betydd en avpolitisering av kristendommen.

Det er alltid en fare for kirken at den kan stivne i former, i en bestemt sosial tenkning. Forbundet har her drevet en pionervirksomhet som har satt store krefter i bevegelse. Det som har skjedd de siste 50 år, har forandret verdens ansikt. Denne forandringen krever nye veier. NKAF har plassert seg selv i den nye verdenen, det taler dens språk. Dette har fått sin symbolske utforming i bedriftsandaktene.

NKAF har satt en hel kirke i bevegelse, forbundet har fått kirken til å ta opp nye problemer.”

Godals utsagn i februar 1959 er interessant som historisk dokument. At forbundet slo an nye toner kan vel også avleses av den storm av kritikk vi høstet mindre enn tre måneder senere. 1. MAI PREKEN ANGREPET I STORTINGET1.mai 1959 prekte sokneprest Olav Totland i Korskirken i Bergen. Gudstjenesten ble sendt i NRK, og beskyldningene om å blande kristendom og politikk lot ikke vente på seg. Høyres representanter på Stortinget angrep sokneprest Totlands 1. mai preken fra Stortingets talerstol Den inneholdt politiske tendenser, tordnet de.

Totlands utlegning av skriften denne dagen var på ingen måte sensasjonell eller merkelig. Bare litt mer radikal enn folk flest var vant til. Og ikke alle var like harde i sin kritikk. Vårt Land kommenterte Totlands preken på denne måten: “For vår del kan vi oppriktig talt ikke se noe særlig grunn til kritikk. Vi hadde nær sagt tvert imot. Det fins ikke mer av politiske formuleringer i denne preken enn vi bør tåle det på en 1.mai. Med litt humør må en kunne si: Du lyt tåle det, Blessumen.”
Mange mente som Vårt Land at det ikke var riktig å overse helt at 1.mai feiringen har sin bakgrunn arbeiderbevegelsens grunn i arbeiderbevegelsens kamp. Arbeiderbevegelsen hadde unektelig hatt større syn for sosial rettferd enn kirken hadde i tidligere tider. Men kirkens holdning er også forståelig overfor en arbeiderbevegelse som filtret seg inn i atskillige antikristne strømdrag.

MELLOM TO STOLER
Fra 20 års jubileet har vi også en interessant brosjyre skrevet av Alf B.Bastiansen. En oversikt ved 20 årsdagen for forbundets virksomhet har Bastiansen kalt sin brosjyre. Her skriver han innledningsvis at det rundt om i landet var politisk interesserte mennesker som gikk inn for en kristen sosialisme. Og han skildrer situasjonen slik:
“De hadde som regel sluttet seg til Det norske Arbeiderparti, hvis program de fant skikket til å fremme et rettferdig samfunn. — Men de kristne arbeiderpartifolkene hadde ikke hatt det lett. Arbeiderbevegelsen hevdet nok en religiøs neutralitet, men det var et faktum at mange av bevegelsens ledere var kjølig stemt overfor kristendom og kirke, ja enkelte opptrådte direkte kristendomsfiendtlig og ønsket tydelig å engasjere partiet i den lei. På den annen side viste de kristelige forsamlinger liten interesse for samfunnsspørsmål, og store kretser av de troende så på arbeiderbevegelsen som en kristendomsfiendtlig bevegelse, som troende mennesker måtte ta avstand fra.” Bastiansen har utvilsomt rett i at kristne sosialister lenge falt mellom to stoler. Blant sine kristne trosfeller kjente de seg uglesett for sitt politiske standpunkt, og blant sine politiske meningsfeller ble de sett ned på for sin kristne tro. Vi som husker stemningen i 1950-årene, kan bekrefte dette. Alle de som kjempet før oss, og som nedla så mye av sitt liv og sine krefter i dette arbeidet, ville ha sagt det samme om de ennå hadde vært blant oss. Foruten Bastiansen, som sa at han i sitt prestegjeld (før han kom til Kampen), ble sett på som en straff fra Gunnar Knudsen, er det også naturlig å nevne nestformannen gjennom mange år, res. kap. i Oslo Dom- kirke, Ragnar Forbech. Knapt noen har holdt flere bedriftsandakter enn han, gjerne seks—sju hver uke i år etter år, skjønt han bare var såkalt “frivillig medarbeider” (les: ubetalt).

EN NY TID
NKAF har alltid ønsket å stå midt i livet med sin kristne tro. Derfor gikk pionerene ut på arbeidsplassene, derfor vil vi i dag søke å påvirke de politiske avgjørelser utfra vårt kristne grunnsyn.
Som flere av våre intervjuobjekter har understreket, lever vi i en ny tid. Det innebærer at vi også må være beredt til å gå nye veier i vårt arbeid. Bare slik kan vi gå videre – midt ut i det pulserende liv. Det skal følge oss fra første til siste side.