Tidligere forbundsleder i Kristne Arbeidere, Trygve Urhaug, er 88 år, men har fortsatt et brennende engasjement for evangeliet og for de kristne og sosialdemokratiske verdier. Kristne Arbeidere tok en prat med ham for å høre om tida da han ble aktiv i forbundet, og om tida som leder.

– Du har vært med lenge i forbundet, hvordan hadde det seg at du ble aktiv?
– Mitt første møte med Norges Kristne Arbeideres Forbund, som det het den gangen, var på en bedriftsandakt på Vaksdal Mølle i 1962, begynner Urhaug. – Alf B. Bastiansen (leder 1939-1948) og Olav Breivik holdt andakt. Etter andakten presenterte Breivik meg for Bastiansen. Han fortalte at jeg var formann i fagforeningen og leder for pinsemenigheten på stedet. Da sa Bastiansen: «Han må vi ha med oss». Jeg sa straks ja! Jeg føler meg stolt over å kunne si at jeg ble vervet Alf B. Bastiansen, sier han med glede i stemmen. – I tiden etterpå ble jeg trukket sterkere og sterkere med inn i arbeidet til forbundet.

Kristne Arbeidere har som mange kanskje ikke vet, vært med på å grunnlegge en egen folkehøgskole, Olavskulen, sammen med LO og AOF. Skolen er i dag en stiftelse hvor de opprinnelige stifterne sitter i styret. Trygve Urhaug var aktivt med i arbeidet for at skolen skulle bli en realitet.- Hvordan gikk dette til?

– Det hele begynte på landsmøtet i 1972 på Åsane folkehøgskole hvor tanken om å reise en kristen arbeiderhøgskole tatt opp. Tanken fenget og fikk videreutvikle seg. På landsmøtet på Børsa i 1975 ble det gjort vedtak om at skolen skulle bygges. Jeg ble med i det forberedende arbeid, og i skolens styre fram til 1998, forteller han. – Til å begynne med så det ikke lyst ut for å få på plass en skole, men som ved et under kom Olavskulen allikevel i gang 1. september 1983. Jeg husker skolens første leveår. I juni før skolestart hadde det meldt seg 3 elever, men da skolen startet var antallet elever økt til 83, forteller Urhaug entusiastisk. -Det har undertiden vært sterke stormer og høye bølger, og det så ut som at skolen skulle gå under. Men skolen står i dag sterkt, og er et viktig redskap til å påvirke dagens og fremtidens generasjoner til å bli bærere av de kristne og sosialdemokratiske verdier, sier en fortsatt entusiastisk Trygve Urhaug.

-Du ble valgt til leder i Kristne Arbeidere i 1991, hva er det du husker best fra tida som leder?

– Jeg må først innrømme at det ikke var med stor begeistring jeg tok imot lederklubba for forbundet, økonomien var nemlig i en håpløs forfatning, forteller han. -Redaktøren av Brorskap var sagt opp og på konto stod det bare ca kr. 60 000,- Pengene ville knapt nok holde til jul! Derfor satte vi straks satt i gang en kraftig aksjon for å redde økonomien. Heldigvis lykkes aksjonen og økonomien kom på beina, mest takket være LO og de ulike forbunda. Det var med tilfredshet jeg kunne overlevere klubba til neste leder, med et forbund i god økonomisk ballanse, avslutter han.

Trygve Urhaug følte et sterkt ansvar for å følge opp visjonen fra forbundets pionerer om å bringe evangeliet inn på arbeidsplassen gjennom bedriftsandakter. – Etterhvert som tidene forandret seg valgte vi imidlertid å fokusere sterkere på vår andre hovedoppgave, å påvirke samfunnsutviklingen ut fra vårt kristne grunnsyn. Vi så mot vår søsterorganisasjon i Sverige for inspirasjon på dette området, forklarer han.

-Var det noe som gledet deg spesielt i tida som forbundsleder?

– Det var flere ting, sier Urhaug smilende. -En viktig sak var at en så stor del av de som var i lederposisjoner i Arbeiderbevegelsen var så positivt innstilt til forbundet vårt, og til de kristne verdiene. I dag er det dessverre mange som prøver å gi et helt annet bilde av arbeiderbevegelsen, sier han og rister oppgitt på hodet. – Det gledet meg også at vi greide å få så mange stortingsrepresentanter og andre i ledende posisjoner med i forbundet. Det var også fint å oppleve det gode og positive samarbeidet som var i sentralstyret og på forbundskontoret.

– Å delta i kretsene sine møter var veldig positivt, fortsetter han entusiastisk. – Det var særlig i Sørlandet krets jeg fikk være med. Det var flott å møte de som arbeidet på grasrota, og jeg fikk mange gode venner der. En annen svært gledelig ting har vært det nordiske samarbeidet, de nordiske sommermøtene har vært fantastiske, utbryter han.

Har du noen tanker om forbundet for tida som kommer?

– Mitt ønske for forbundet er at det må bli mer synlig, at vi må finne vår plass på barrikadene, og tale med en røst som er så klar og sterk at det høres i de rom hvor arbeiderbevegelsen meisler ut sin politikk, avslutter Trygve Urhaug med glød i stemmen.