Halvor Bruun - page 2

Der presten hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet den var for dem som støttet Ap og kommunistpartiet.

Nils-Petter Enstad Forfatter og redaktør av magasinet Kristne Arbeidere

I 1947 vedtok Stortinget at datoen 1. mai skulle være «offentlig høytidsdag» og fridag. Samme år sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen, selv om det først var i 1977 at dagen fikk sine egne tekster og sin egen kollektbønn.

Markeringen av 1. mai som kampdag for arbeidernes rettigheter gikk mye lenger tilbake i tid. Allerede i 1890 ble dagen markert med demonstrasjonstog for første gang i Norge, etter at den amerikanske fagbevegelsen hadde lansert tanken om en slik dag to år tidligere. Fram til stortingsvedtaket i 1947 da hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært et dugnadsprosjekt og noe som foregikk etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, noe som uten tvil gjorde noe for hvordan dagen er blitt forstått, oppfattet og markert.

Fremdeles er det mange lokalsamfunn der programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste. Det første eksemplet på «gudstjenestelig» markering av 1. mai i Den norske kirke som jeg har funnet, fant sted i Vang kirke utenfor Hamar i 1938. Det året falt 1. mai på en søndag, og menighetens sokneprest, Peter Lorenz de Ferry Smith, tillyste en « fredsgudstjeneste» i sin kirke. Det vakte reaksjoner. Lokalavisa Hamar Stiftstidende, som var «høyreavisa» på Hamar i de tider, tok både soknepresten og gudstjenesten fatt i to lederartikler, henholdsvis 2. og 4. mai. I den første het at «sogneprest Smiths forsøk på å aktualisere gårsdagens høimessegudstjeneste i Vang ved å kalle den fredsgudstjeneste og gi den tilknytning til den politiske feiring av 1. mai var uhyre velment, men det falt ikke heldig ut». Der soknepresten i sin preken hadde omtalt dagen som alle arbeideres dag, mente høyreorganet at det bare var en dag for de som støttet Arbeiderpartiet og kommunistpartiet. At presten i sin preken også snakket om diktatur versus kristendom kunne «i og for seg» være riktig nok, men «egget til motsigelse», mente avisa.

Kritikken ble fulgt opp to dager senere: Det faktum at presten i sin tale hadde advart mot å gjøre rase til noe guddommelig, oppfattet lederskribenten som et forsøk på å gå i bue utenom å kritisere også diktaturet i Sovjet. Etter dette kom også Hamar Arbeiderblad på banen, og tok både soknepresten preken og hans initiativ i forsvar. Noen måneder senere var det et møte i Folkets Hus i Oslo der man stiftet organisasjonen «Norges Kristne Arbeideres Forbund». Soknepresten i Vang var en av dem som engasjerte seg i dannelsen, blant annet gjennom artikler i organisasjonens blad «KRATI» (senere «Brorskap»).

Om soknepresten fra Vang kan det fortelles at han var fra Dale i Sunnfjord, og at han hadde prest i Finnmark og senere i Lom før han kom til Vang i 1936. I jubileumsboka for Vang kirke heter det om ham at han «var en markant personlighet, friluftsmann, og kjent for sin flotte sangstemme. Han hadde blant annet vært liturg ved Olavsjubileet i Trondheim i 1930 og her i Vang fant han sin naturlige plass blant sangglade sambygdinger».

Da krigen kom til Norge i april 1940 engasjerte han seg i motstandskampen. Han ble arrestert og forhørt av nazimyndighetene, uten at de fikk noe på ham. Da flertallet av landets prester la ned sine statlige embeter i 1942, fulgte han deres parole. I 1944 ble han tvunget til å flytte fra prestegården, og fikk bo hos en av sine støttespillere i menigheten. Men kort etter ble han syk og døde, bare 43 år gammel.

Gudstjenester 1. mai var en av de markeringssakene Kristne Arbeideres Forbund arbeidet med fra starten av. Etter krigen, og særlig etter stortingsvedtaket av 1947, ble det en viktig arena for forbundet og deres medarbeidere. Det ble også en tradisjon mange steder at kirkeofferet denne dagen gikk til forbundets arbeid, som først og fremst besto i å arrangere bedriftsandakter.

Den bevegelsen som trolig har de lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge, er nok Frelsesarmeen. Det finnes vitnesbyrd om dette som i hvert fall går tilbake til 1920-tallet. Det var neppe de partipolitiske markeringene som preget disse samlingene sterkest, selv om mange frelsessoldater var aktive både i politikk og fagforeningsarbeid på denne tiden. Frelsesarmeen har da også hatt tradisjon for å gå inn samfunnsoppgaver som nødvendigvis også måtte omfatte politiske prosesser: Hjemmesykepleie, eldreomsorg, rusomsorg og rehabilitering. Frelsesarmeen er vel også ett av de få miljøene der ordet «kamerat» fremdeles kan brukes på en naturlig måte.

Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kunne være utfordrende på flere måter. En utfordring ligger i dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som ligger i det. En annen utfordring var rett og slett å finne en egnet prekentekst. I de tekstrekkene man hadde helt fram til i 2011, var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas, som handler om denne «regelen» og om å elske sine fiender. Som predikant oppfatter jeg for min del begge disse tekstene som lite spennende. De kan begge lett kan ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre. Litt Kardemommelov, liksom. Og det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.

Nå er det mer «krutt» i tekstene, med profeten Amos fra Det gamle testamente der han refser både de politiske og økonomiske maktstrukturene i samfunnet, eller Jesu formaning om gjestfrihet, eller hans lignelse om den rike mann og Lasarus. Det er tekster som går rett i den virkelighet mange befinner seg i.

Hva sier Jesu ord om gjestfrihet i forhold til debatter om asylbarn og IS-barn? Hva sier refsen fra Amos i forhold til debatter om åpningstider og det stadig sterkere presset mot folks kvalitetstid, fritid, rekreasjonstid? Hva sier lignelsen om den rike mann og Lasarus om det å utnytte andre?

Jeg har som kommunestyrerepresentant for KrF flere ganger argumentert mot pliktøvelser fra lokale Høyre- og Frp-politikere om at kommunen skulle sløyfe bevillinger til markering av 1. mai. Dagen har fremdeles sin betydning, ikke minst som en arena for ideologisk refleksjon og samtale. I den samtalen har både Jesus og Amos viktige bidrag å komme med.

Ønsker du å bli medlem i Kristne Arbeidere?