Gjesteskribent Line Konstali
Kommunikasjonsleder i HimalPartner
Preges du av verdiene nestekjærlighet og solidaritet står du mest sannsynlig med den ene foten i fagbevegelsen og den andre i et kristent fellesskap. Da er det tid for refleksjon.
Det er lett å bli matt og tiltaksløs når det stormer som verst. Fokuset på gode fellesskapsløsninger forsvinner når norsk politikk preges av personstrid og ulike retningsvalg. Jeg skal derfor ikke si noe om hvilket parti du skal støtte, hvilken politiker du skal være enig med eller om du skal være for eller imot at politikere bytter eller etablerer eget parti. Hvis du, som meg, er opptatt av både fagforeningsarbeid og de kristne verdiene, så stopp heller opp et øyeblikk og gå til kjernen av det du bryr deg om.
Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det, står det i Salomos Ordspråk 4:23. Hvilke verdier preger deg og gjenspeiles dette i hva du gjør for lokalsamfunnet du er en del av? Bryr du deg like mye om landet ditt og verden for øvrig? Hva med naturen og jorden vi bor på? Dette er store spørsmål vi burde stille oss selv oftere.
En gang ble spørsmålene stilt av folk som ikke hadde tilgang på de samme velferdsgodene som vi har. Sammen skapte vi fellesskapsløsninger som utjevnet forskjeller mellom fattige og rike. Fellesskapsverdiene gjenspeiles i sangen «Mitt Vålerenga», som ikke bare er en supportersang for Klanen (fotballaget Vålerengas supportere), men også en sang som er viktig for mange av oss som vokste opp på østkanten av Oslo. Her gjenspeiles nemlig verdiene som var så viktige for å utjevne de strukturelle klasseskillene og gi alle muligheter. Det betydde så mye for folka der øst, de elska Vål’enga. Det knytta dem sammen i livslange bånd. Klubben for alle.
Klubben for alle. Alle for en. Alle i kirka. Alle på fotballaget og alle i 1. mai-toget på Youngstorget. Alle misjonsdamer som strikket luer og sokker til basarer på bedehuset. Verdiene er ikke så ulike når det kommer til stykket. Som Birgit Skarstein sa det så fint etter at folk stilte spørsmåltegn ved at hun som rullestolbruker kunne være med på «Skal vi danse»: det finnes 5 millioner dansekropper i Norge og på dansegulvet er det plass til alle!
Denne påminnelsen trenger vi med jevne mellomrom. Selv får jeg små drypp av dette i min arbeidshverdag. Som kommunikasjonsleder i en organisasjon som jobber diakonalt ved å hjelpe folk i arbeid og styrke deres mentale helse, ser jeg at våre lokale partnere i Nepal preges av de samme verdiene som en gang bygget opp Norge. Selve fundamentet i vår velferdsstat ble bygget av organisasjoner som sprang ut hovedsakelig fra arbeiderbevegelsen, kirka og bedehuset. Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon, kvinnerettsorganisasjoner, avholdsbevegelsen og ulike fagforeninger er gode eksempler på dette.
På samme måte, men på et tidligere stadium, ser man også at det kristne sivilsamfunnet i Nepal sørger for helsehjelp, skole og jobb til de fattige og marginaliserte. I kirkesamfunn tilknyttet landsbyer og storbyer omkranset av Himalaya-fjell springer det ut bærekraftige prosjekter som kommer lokalbefolkningen til gode. De bruker ordet «sangsangai» når vi bruker ordet «dugnad». Det er et privilegium å kunne jobbe med det som står mitt hjerte aller nærmest på daglig basis: verdighet.
Det er historia om Vål`enga. Det er historien om Norge. Og jeg håper det en gang blir historien om Nepal.
