Ap må omsette sine verdier til praktisk politikk

i Artikler/Kronikker av

LARS MARTIN MEDIAAS, medlem i Oslo Arbeiderparti og leder av Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus

Kronikken har også stått på trykk i VG

Arbeiderpartiet har satt ned et utvalg som skal jobbe med asyl- og integreringspolitikken. Det er ikke nødt til å gå galt. Selv om utvalgsleder Masud Gharahkhani kanskje hadde tatt litt for mye Møllers tran da han presenterte dette i media. Arbeiderpartiet er nødt til å lage samlende kompromisser, ikke konkurrere med Frp om å gå lengst mulig. Arbeiderpartiet har solidaritet som en grunnverdi, ikke strenghet. For velgerne som forlot Arbeiderpartiet etter 2013 var asylpolitikken den viktigste saken. Det gjelder mange jeg kjenner: de synes Arbeiderpartiet ble for strenge i asylpolitikken. Strengest og strammest er ikke alltid best. Streng er noe man kan være i barneoppdragelse, eller overfor folk som ikke gjør jobben sin. Men ikke mot mennesker i nød som har måttet forlate alt de hadde for å komme seg i trygghet. Da skal man være et godt medmenneske. Derfor må Arbeiderpartiets politikk være human og rettferdig.

Det er viktig for meg at vi ikke kaster ut folk som har bodd her i Norge i mange år. Vi har lest om tredveåringen Mahad Adib Mahamud, som mister statsborgerskapet sitt etter å ha bodd i Norge i 17 år. Om firebarnsmoren Yasmin Kristensen som kastes ut av landet etter 16 år i Norge. Om en familie på 12 som må forlate Norge etter 27 år i landet: Både barn og barnebarn må ut av Norge fordi UDI mener besteforeldrene i 1990 løy om at de var statsløse palestinere da de søkte asyl. Jeg håper ikke noen av mine egne besteforeldre løy om noe alvorlig i 1990, hvis det har blitt slik at arvesynden er innført i norsk rettsvesen. Agderposten skrev i februar i fjor om Nasser Bailoun, som har bodd 25 år i Norge og har samboer, tre barn og fast jobb. Nå kastes han ut av landet fordi han for 25 år siden sa at hans navn var Ali Nasser, leser vi. I 2015 ble Verona på 9, som er født og oppvokst i Norge, kastest hun ut av landet sammen med foreldrene og lillesøsteren Aurora på seks uker. Det er mange flere historier som fortelles, flere skjebner som er uvisse.

Vi skal behandle mennesker på en rimelig måte. Etter en runde med innstramminger kan flyktninger få avslag på asylsøknaden og henvises til internflukt, altså bo andre steder enn der de kom fra men i eget land. Før krevde loven at dette måtte være rimelig, altså at man ikke ville kunne presse dem til å reise til områder der de risikerer å bli utsatt for farlige situasjoner. Nå skal folk kastes ut av landet selv om også saksbehandleren ser at det er urimelig. Rimelighetskravet er fjernet. Kanskje det blir gjeninnført for de mest sårbare. Enslige mindreårige asylsøkere er ifølge NOAS «blant de absolutt mest sårbare flyktningene på flukt». Marte Mjøs Persen, Arbeiderpartiets ordfører i Bergen, viser solidaritet og klokskap i disse spørsmålene. Hun har fått høre fra andre ordførere, fra et internasjonalt ordførernettverk i Europa, at mindreårige som Norge har kastet ut lever på gaten i flere europeiske byer.

For meg er det viktig at vi ikke lenger kan ha det slik. Noen ganger kan man få inntrykk av at hvis Norge viser noe hjertevarme, eller bare slutter å fatte vedtak vi selv egentlig mener er urimelige, vil verdens 22,5 millioner flyktninger komme seg til Svinesund og ha juridisk krav på opphold her i landet. Kanskje til og med alle de 65,6 millionene menneskene som FN kan fortelle oss har blitt tvunget til å forlate sine hjem, skal sykle over grensen fra Storskog. Vi vet hvor panikken kan ende. Vi har opplevd at en mann sprengte regjeringskvartalet i luften og skjøt AUF-ere på sommerleir, fordi han mente Arbeiderpartiet slapp for mange muslimer inn i landet.

Vi lever i en tid med færre kriger og konflikter enn på lenge, vi lever bedre enn noen gang før. Likevel er det flere flyktninger enn på lenge, og vi spør oss hvordan vi kan ta vare på folk på flukt uten å sette både folkerett og velferdsstat på spill. Det er viktig at vi løser disse problemene på en måte som gjør at vi bevarer vår solidaritet, vår menneskelighet og vår mulighet til å kunne se verdens flyktninger, forfulgte og hjemløse i øynene og vite at vi gjør en innsats. Vi skal kunne se oss selv i speilet og vite At Norge, Nansens fødeland, ikke var seg selv nok da vi ble satt på prøve. Temaet er alt for viktig til at svarene kan komme på refleks, at nye innstramminger alltid er svaret.

I min familie var vi mange Arbeiderpartimedlemmer. Nå er det bare jeg som har beholdt Ap-medlemskapet. Det er mange forskjellige grunner til det. For flere ble den alt for stramme asylpolitikken til slutt for viktig til at de kunne gi partiet sin stemme. Gharahkhani har fått et stort ansvar, når han skal gjenreise velgernes tillit til partiet. Heldigvis sier Arbeiderpartiet i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger nei til den tøffere linjen i asylpolitikken som ledelsen i Arbeiderpartiet legger opp til. Vi skal være restriktive og rettferdige, ikke strenge eller urimelige. En ny politikk må finne balansen mellom restriksjoner på hvem vi slipper inn og hvilke rettigheter folk på flukt har. Et Arbeiderparti som klarer å omsette sine verdier til praktisk politikk og som vet hvor det vil, er et parti som vinner valg. Det er solidaritet, ikke strenghet, som er arbeiderbevegelsens grunnverdi.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

Siste fra Artikler

Gå til Toppen